Jeg fikk et tilbud det var vanskelig å si nei til. Et stort spenn av tid sammen med sytten barn i en barnehage. Mine spørsmål var mange. Jeg vet hvor gode barn er til å kaste seg utfor uten nøling. Enten det er i skiløypa eller med et stort ark foran seg. Hva kunne jeg tilby dem? Jeg ønsket å gå forsiktig frem. Ikke fortelle dem at det finnes riktige svar. Det gjør ikke det. I kunstens verden finnes det ingen fasit. Det finnes ikke to slags trær, bartrær og løvtrær, som Brokiga Blad sier i Torgny Lindgrens bok. Det gjør ikke det. Når du skaper ditt eget tre er det ikke et riktig eller galt svar på spørsmålet om treets trehet. Kunst er ikke en brødoppskrift. Følger vi malen går det bra, og vi får et godt resultat som smaker bra og alle liker. Er det sånn? Nei! Vi blander inn temperament, følelser, tanker og alt som bor i oss. Fryser vi? Er vi mette? Er vi fornøyde? Eller sinte? Alt går inn i det vi skaper. Vi blander videre, materialer, fantasi. Materialene kan være gode eller dårlige. Det kan også påvirke resultatet. Vi har en tendens til å gi barna ark som er tynne og billige, de krøller seg, penslene spriker og fargene er dårlige og kan ikke blandes. En ting valgte jeg å påvirke, skift pensel ofte! Å vaske trettien pensler i stedet for sju er tilfredsstillende når jeg ser at fargene får stå og synge sammen.
Først snakket vi sammen. Hva vil du male i dag? En dinosaur. Fint! Hva skjedde når han satt med fargene? Dinosauren forsvant. Sånn har jeg det ofte når jeg jobber. Jeg begynner på noe som ender opp et helt annet sted enn det jeg forestilte meg da jeg startet. Så godt at barn også ender et annet sted enn der de trodde de skulle slutte! Og hva fant vi? Vanvittig mange farger. En fant gull. Hva er det, sa jeg, skitten gul? Nei! Det er gull! Jeg fant gull. Det er det fine. Når vi kaster oss ut i det finner vi alt mulig. Gull eller gamle skosåler. Bruk øynene. Og ørene med.
«It took me four years to paint like Raphael, but a lifetime to paint like a child.» Pablo Picasso
Ruthroland's Blog 