Barn på sykehus

desember 12, 2012 § 2 kommentarer

IMG_4006

Alle har svarte øyne, stikkesvette.

Så lang denne gangen er.

Det lukter bæsj som renner og det lukter ting hun aldri før har kjent.

Morens redde øyne, hvite hender, vente og vente, redd hun også.

Hvorfor er dørene lukket? Kommer hun til å få sprøyte? Det er lenge å vente. Hun føler seg ikke syk. Når hun tenker på sprøytene vil hun gråte.

Alt det blanke, ting hun aldri har sett. Små kniver, sager. Spisse buede, kantede, sagtenner, bøyler. Tenger, sakser.

De ligger pent og dannet side om side. Ikke som pappas verktøy som lukter olje, er skitne, hulter til bulter i en haug. Han brummer og plystrer. Ved siden av saksene, knivene, en liten lampe som brenner.

Det er ikke mørkt i rommet. Hvorfor lar doktoren lyset brenne? Det er en lampe som lukter. Lyser med et hardt, skarpt lys. Dette er ikke et hyggelig rom.

Kaldt rom. Hvitt laken.

Store glassvinduer.

Hun ser ut av vinduet.

I snøen er det

en åker av kors.

Her skal hun sove.

Inn i nye rom med lys som brenner og brenner.

Hun ser ikke på doktoren, hun ser på lyset.

Det harde, kalde rommet som blender henne,

og den skarpe lukten.

Ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå!

Moren går.

Hver kveld

er hun alene.

Passe på

hele tiden.

Ikke sove.

Ellers tar de henne.

Hvit morgen, hvitt lys.

Det hvite huset.

Hvite korridorer snor seg som ormer.

Biter seg fast.

Hun puster ikke.

Kjipp kjapp.

Kjipp

kjapp.

Klipp klapp.

Ikke stopp her.

Gå forbi. Gå forbi.

Det er ikke

noe sted å gjemme seg.

Stikker slanger inn i rumpa.

Bæsjen spruter ut.

Så ekkel hun er.

Skitten.

De skrubber skitten liten jente.

Ruth Roland © BONO

holder de henne fast.

Legger masken over ansiktet hennes

mens hun kjemper i mot.

Holder pusten,

holder,

holder.

De skal ikke vinne.

Hun slåss med å holde pusten.

Får ikke puste.

Nå må hun.

Puster inn den stikkende luften.

Rommet reiser seg mot henne.

Hun vil reise seg.

Kaste opp nålluften.

De holder henne nede.

Hun ligger på bordet: liten, naken, blottlagt.

Sover en dyp kunstig søvn.

Doktorene trenger inn i henne.

Flenger henne åpen, sprenger en åpning i det myke kjøttet. Skjærer, sager bort ben, vev, muskler.

Stikker nålen gjennom huden. Syr.

Hun vet det ikke.

Mørkt.

Er hun død?

Armene, bena, tunga.

Hun klarer ikke røre seg.

Hun er ikke her.

Ikke mamma heller.

Igjen beveger doktoren seg med raske skritt i de endeløse korridorene. Kjipp kjapp kjipp kjapp.

Jobben deres er å

kutte

kappe

klippe

snitte

skjære

sage

fjerne

bende

klemme

presse

tvinge

klype

nappe

dra

stikke

sy,

fordi de er flinke gutter.

Jeg vil være med deg

hjem,

hvisker hun.

Du må være her!

Naken i en stygg underbukse. Så stygg så stygg så stygg så stygg så stygg hun er.

Alle ser på henne.

Selv frakkene er skjeletter som ser:

hodet armene bena

har

frosset

fast.


-Nå tar de meg.

Gud som har oss småbarn kjær

se til meg som liten er.

Ruth Roland © BONO

Armer hender

knar

vrir

bender

klemmer

presser

tvinger

klyper

napper

drar

stikker.

Ta et annet barn!

Ikke ta meg ikke ta meg ikke ta meg!

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.

Hun pakker opp enda en ny dukke.

Hodet, armer, ben. Alt er perfekt.

Ingenting er skakt eller skjevt.

Og lyse for ham hver dag.

Nå vet hun hva som er bak de lukkede dørene.

Ingenting har hendt.

Hodet er der.

Bena. Armene.

Arrene. Pusten stopper når hun tenker på arrene.

Det våte varme blodet.

Hun tør ikke se på arrene.

Vil ikke ta på dem.

Ingen får berøre arrene.

Så stygg så stygg så stygg hun er.

Hva har de gjort?

Teksten er skrevet til installasjonen HUN 2004

Da jeg var ni eller ti år, var jeg såpass dårlig at jeg ikke fungerte normalt

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Marianne, 18 år forteller:

Da jeg var åtte år, begynte jeg å gå en del opp i vekt. De fleste på mammas side er litt lubne, så det var ingen som mistenkte at noe var galt. Det neste året ble jeg egentlig bare verre og verre. Jeg hadde lite energi. Da jeg var ni eller ti år, var jeg såpass dårlig at jeg ikke fungerte normalt. Jeg hadde lite matlyst, var enormt overvektig og orket ingenting annet enn å slappe av. Jeg mistet masse venner, for jeg orket aldri å være med på aktiviteter. Da forsto endelig familien min at det var på tide å ta en tur til legen.

Legen sa at når jeg tok medisinen min, kom jeg til å føle meg helt frisk. Det han sa, det stemte jo ikke. Etter mange år med gravis økning av Levaxin, stoppet heldigvis vekta opp. Jeg orker sjelden å være med på noe, enten det er shopping eller fest. Hvis jeg blir med på noe, går det gjerne en uke før jeg orker å støvsuge eller gjøre noe annet. I jula var jeg med på familieselskaper daglig, men det endte med at jeg ble sengeliggende en god stund etterpå. Jeg visste det kom til å skje. Men jeg deltok for de andre sin skyld. Legen min tar meg heller ikke spesielt alvorlig. Han mener at symptomene mine er psykiske, fordi prøvene viser at stoffskiftet mitt er innenfor normalområdet. Familien min viser liten forståelse. De holder fortsatt fast på det legen min sa da jeg var liten og fikk diagnosen, nemlig at jeg mest sannsynlig har det helt fint så lenge jeg tar medisinen min.

En vegg av symptomer

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Når du har lavt stoffskifte blir du en helt annen person

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Nina, student, 21 år forteller:

På en måte kunne jeg tenke meg å si til alle: Beklager, jeg har lavt stoffskifte, jeg vil gjøre så godt jeg kan, men det hindrer meg i å være meg selv fullstendig. Men det går jo ikke!

Jeg kan jo ikke gå til alle og si at jeg har lavt stoffskifte.

Jeg fikk diagnosen i mars. Men jeg tror jeg har hatt det i to år, eller kanskje det startet allerede i puberteten. Det var en ren tilfeldighet, jeg kom til legen fordi jeg hadde mageproblemer. Jeg tok tester, da viste det seg at stoffskiftet var lavt. Jeg hadde vel aldri tenkt meg at  jeg hadde det. Men jeg hadde vært sliten ganske lenge. Jeg kunne sove i tolv, tretten timer.

Moren min klaget alltid over at jeg bare satt hjemme, foran dataen eller TV. Jeg var ikke så mye ute med venner, jeg hadde egentlig ikke så mange venner. Jeg var ikke noe sosial på ungdomskolen og videregående.  Da jeg begynte å studere, merket jeg at jeg måtte jobbe mye hardere enn før for å lære. Moren min mente at jeg trengte frisk luft, kjæresten min mente jeg var lat. Det var en lettelse å få diagnosen. Da visste jeg at jeg ikke var lat, og jeg visste at jeg kunne bli frisk av medisinene. Når du har lavt stoffskifte blir du en helt annen person. Jeg gikk fra å være en glad og energisk jente til å trekke meg unna. Hvis noen venner ringte, tenkte jeg: Å nei!

Nå som jeg har fått medisiner og har blitt bedre, kjenner jeg at jeg er lettere til sinns, jeg har ingen bekymringer, jeg blir mer utadvent, mer motivert og pågående!

«HUN» en installasjon om å være fem år, ha kreft og være alene på sykehus. «SHE» is an installation about beeing five years and stay in hospital with cancer.

april 1, 2009 § 3 kommentarer

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Alle har svarte øyne, stikkesvette.

Så lang denne gangen er.

Det lukter bæsj som renner og det lukter ting

hun aldri før har kjent.

Morens redde øyne, hvite hender, vente og

vente, redd hun også.

Hvorfor er dørene lukket? Kommer hun til å få

sprøyte? Det er lenge å vente. Hun føler seg

ikke syk. Når hun tenker på sprøytene vil hun

gråte.

Alt det blanke, ting hun aldri har sett. Små

kniver, sager. Spisse buede, kantede, sagtenner,

bøyler. Tenger, sakser.

De ligger pent og dannet side om side. Ikke som

pappas verktøy som lukter olje, er skitne, hulter

til bulter i en haug. Han brummer og plystrer.

Ved siden av saksene, knivene, en liten lampe

som brenner.

Det er ikke mørkt i rommet. Hvorfor lar doktoren

lyset brenne? Det er en lampe som lukter. Lyser

med et hardt, skarpt lys. Dette er ikke et

hyggelig rom.

Ruth Roland © BONO Erna Størkson

Kaldt rom. Hvitt laken.

Store glassvinduer.

Hun ser ut av vinduet.

I snøen er det

en åker av kors.

Her skal hun sove.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Inn i nye rom med lys som brenner og brenner.

Hun ser ikke på doktoren, hun ser på lyset.

Det harde, kalde rommet som blender henne,

og den skarpe lukten.

Ikke gå ikke gå ikke

gå ikke gå ikke gå

ikke gå!

Moren går.

Hver kveld

er hun alene.

Passe på

hele tiden.

Ikke sove.

Ellers tar de henne.

Hvit morgen, hvitt lys.

Det hvite huset.

Hvite korridorer snor seg som ormer.

Biter seg fast.

Hun puster ikke.

Kjipp kjapp.

Kjipp

kjapp.

Klipp klapp.

Ikke stopp her.

Gå forbi. Gå forbi.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Det er ikke

noe sted å gjemme seg.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Stikker slanger inn i rumpa.

Bæsjen spruter ut.

Så ekkel hun er.

Skitten.

De skrubber skitten liten jente.

holder de henne fast.

Legger masken over ansiktet hennes

mens hun kjemper i mot.

Holder pusten,

holder,

holder.

De skal ikke vinne.

Hun slåss med å holde pusten.

Får ikke puste.

Nå må hun.

Puster inn den stikkende luften.

Rommet reiser seg mot henne.

Hun vil reise seg.

Kaste opp nålluften.

De holder henne nede.

Hun ligger på bordet: liten, naken, blottlagt.

Sover en dyp kunstig søvn.

Doktorene trenger inn i henne.

Flenger henne åpen, sprenger en åpning i det

myke kjøttet. Skjærer, sager bort ben, vev,

muskler.

Stikker nålen gjennom huden. Syr.

Hun vet det ikke.

Mørkt.

Er hun død?

Armene, bena, tunga.

Hun klarer ikke røre seg.

Hun er ikke her.

Ikke mamma heller.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Igjen beveger doktoren seg med raske skritt i de

endeløse korridorene. Kjipp kjapp kjipp kjapp.

Jobben deres er å

kutte

kappe

klippe

snitte

skjære

sage

fjerne

bende

klemme

presse

tvinge

klype

nappe

dra

stikke

sy,

fordi de er flinke gutter.

Jeg vil være med deg

hjem,

hvisker hun.

Du må være her!

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Naken i en stygg underbukse. Så stygg så stygg

så stygg så stygg så stygg hun er.

Alle ser på henne.

Selv frakkene er skjeletter som ser:

hodet armene bena

har

frosset

fast.

-Nå tar de meg.

Gud som har oss småbarn kjær

se til meg som liten er.

Armer hender

knar

vrir

bender

klemmer

presser

tvinger

klyper

napper

drar

stikker.

Ta et annet barn!

Ikke ta meg ikke ta

meg ikke ta meg!

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.

Hun pakker opp enda en ny dukke.

Hodet, armer, ben. Alt er perfekt.

Ingenting er skakt eller skjevt.

Og lyse for ham hver dag.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Nå vet hun hva som er bak de lukkede dørene.

Ingenting har hendt.

Hodet er der.

Bena. Armene.

Arrene. Pusten stopper når hun tenker på

arrene.

Det våte varme blodet.

Hun tør ikke se på arrene.

Vil ikke ta på dem.

Ingen får berøre arrene.

Så stygg så stygg så stygg hun er.

Hva har de gjort?

Hun stoler ikke på noen.

Installasjonen "Hun" 2003 med Erna Størkson

Bok fem 5 1/2 år 1966, en Artist Book. Om å være fem år og alene på sykehus. Legenes fortelling, epikrisen, er bak i boken. Book five 5 1/2 year 1966, an Artist Book. I was five years old, alone in hospital, the doctors epicrisis is at the end of the book.

mars 31, 2009 § 1 kommentar

bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966
Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966
Bok fem 5 1/2 år 1966

« Read the rest of this entry »

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with pappa at Ruthroland's Blog.