Korridor, en installasjon

oktober 25, 2011 § Legg igjen en kommentar

I 1995 lagde jeg en korridor som avsluttende arbeid på utdanningen ved Statens Kunstakademi. Den ble vist i Oslo Kunstforening. Korridoren var noen meter lang, den sluttet blindt. Den var trang og mørk. Inne i korridoren hang malerier av en endeløs korridor med åpninger ut. Den fysiske korridoren som betrakteren befant seg i, var malt i samme farger som korridoren på maleriene. Installasjonen var klaustrofobisk og ubehagelig. 

Reklamer

Flekker, en installasjon

oktober 25, 2011 § Legg igjen en kommentar

I 1998 lagde jeg en installasjon som ble vist i Galleri Norske Grafikere, Oslo. Installasjonen besto av det du ser på bildet nedenfor: en madrass med lys i, en kiste med kikkhull og 28 trykk som hadde fremkommet ved hjelp av saltvannsetsning. På den tiden underviste jeg på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole på Raderverkstedet. Jeg hadde fylt bakre del av verkstedet med mine eksperimenter, intravenøsposer fylt med saltvann, som dryppet ned på kobberplater og lagde spor i kobberet. Sporene var svake og vriene å trykke. Det som kom frem på platene, kom der ved rene tilfeldigheter, jeg var kun en som slo av eller på, eller økte dryppintervallene på posene. Jeg hadde altså gitt fra meg kontrollen over hva som skjedde. Trykkene var underlige sensuelle. De kunne  minne om kroppslige avsondringer. Eller sølepytter? Et slags mikrokosmos som ikke var noe annet enn seg selv. Når du la øyet inntil hullet i kisten, så du ordet «Berør» lyse mot deg i mørket.


«HUN» en installasjon om å være fem år, ha kreft og være alene på sykehus. «SHE» is an installation about beeing five years and stay in hospital with cancer.

april 1, 2009 § 3 kommentarer

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Alle har svarte øyne, stikkesvette.

Så lang denne gangen er.

Det lukter bæsj som renner og det lukter ting

hun aldri før har kjent.

Morens redde øyne, hvite hender, vente og

vente, redd hun også.

Hvorfor er dørene lukket? Kommer hun til å få

sprøyte? Det er lenge å vente. Hun føler seg

ikke syk. Når hun tenker på sprøytene vil hun

gråte.

Alt det blanke, ting hun aldri har sett. Små

kniver, sager. Spisse buede, kantede, sagtenner,

bøyler. Tenger, sakser.

De ligger pent og dannet side om side. Ikke som

pappas verktøy som lukter olje, er skitne, hulter

til bulter i en haug. Han brummer og plystrer.

Ved siden av saksene, knivene, en liten lampe

som brenner.

Det er ikke mørkt i rommet. Hvorfor lar doktoren

lyset brenne? Det er en lampe som lukter. Lyser

med et hardt, skarpt lys. Dette er ikke et

hyggelig rom.

Ruth Roland © BONO Erna Størkson

Kaldt rom. Hvitt laken.

Store glassvinduer.

Hun ser ut av vinduet.

I snøen er det

en åker av kors.

Her skal hun sove.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Inn i nye rom med lys som brenner og brenner.

Hun ser ikke på doktoren, hun ser på lyset.

Det harde, kalde rommet som blender henne,

og den skarpe lukten.

Ikke gå ikke gå ikke

gå ikke gå ikke gå

ikke gå!

Moren går.

Hver kveld

er hun alene.

Passe på

hele tiden.

Ikke sove.

Ellers tar de henne.

Hvit morgen, hvitt lys.

Det hvite huset.

Hvite korridorer snor seg som ormer.

Biter seg fast.

Hun puster ikke.

Kjipp kjapp.

Kjipp

kjapp.

Klipp klapp.

Ikke stopp her.

Gå forbi. Gå forbi.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Det er ikke

noe sted å gjemme seg.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Stikker slanger inn i rumpa.

Bæsjen spruter ut.

Så ekkel hun er.

Skitten.

De skrubber skitten liten jente.

holder de henne fast.

Legger masken over ansiktet hennes

mens hun kjemper i mot.

Holder pusten,

holder,

holder.

De skal ikke vinne.

Hun slåss med å holde pusten.

Får ikke puste.

Nå må hun.

Puster inn den stikkende luften.

Rommet reiser seg mot henne.

Hun vil reise seg.

Kaste opp nålluften.

De holder henne nede.

Hun ligger på bordet: liten, naken, blottlagt.

Sover en dyp kunstig søvn.

Doktorene trenger inn i henne.

Flenger henne åpen, sprenger en åpning i det

myke kjøttet. Skjærer, sager bort ben, vev,

muskler.

Stikker nålen gjennom huden. Syr.

Hun vet det ikke.

Mørkt.

Er hun død?

Armene, bena, tunga.

Hun klarer ikke røre seg.

Hun er ikke her.

Ikke mamma heller.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Igjen beveger doktoren seg med raske skritt i de

endeløse korridorene. Kjipp kjapp kjipp kjapp.

Jobben deres er å

kutte

kappe

klippe

snitte

skjære

sage

fjerne

bende

klemme

presse

tvinge

klype

nappe

dra

stikke

sy,

fordi de er flinke gutter.

Jeg vil være med deg

hjem,

hvisker hun.

Du må være her!

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Naken i en stygg underbukse. Så stygg så stygg

så stygg så stygg så stygg hun er.

Alle ser på henne.

Selv frakkene er skjeletter som ser:

hodet armene bena

har

frosset

fast.

-Nå tar de meg.

Gud som har oss småbarn kjær

se til meg som liten er.

Armer hender

knar

vrir

bender

klemmer

presser

tvinger

klyper

napper

drar

stikker.

Ta et annet barn!

Ikke ta meg ikke ta

meg ikke ta meg!

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.

Hun pakker opp enda en ny dukke.

Hodet, armer, ben. Alt er perfekt.

Ingenting er skakt eller skjevt.

Og lyse for ham hver dag.

Installasjonen "Hun" med Erna Størkson 2003

Nå vet hun hva som er bak de lukkede dørene.

Ingenting har hendt.

Hodet er der.

Bena. Armene.

Arrene. Pusten stopper når hun tenker på

arrene.

Det våte varme blodet.

Hun tør ikke se på arrene.

Vil ikke ta på dem.

Ingen får berøre arrene.

Så stygg så stygg så stygg hun er.

Hva har de gjort?

Hun stoler ikke på noen.

Installasjonen "Hun" 2003 med Erna Størkson

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with Trauma and art at Ruthroland's Blog.