Vær snille mot hverandre!

«Kort sagt er mitt samlede inntrykk fra det siste halvannet året at norske kunstnere, generelt sett, ikke riktig ønsker hverandre noe godt. Og at det som burde vært et åpent og fritt felt, er preget av låste forestillinger og dogmatisk tenkning.»

Vær snille mot hverandre! Ber Gaute Brochmann oss om i sin leder i bladet Billedkunst.

Ja! Ja! Ja!

Jeg kan si at det er masse kunst jeg ikke liker. Det kan være minimalistisk kunst. Det kan være depressiv kunst. Det kan være kunst som er ironisk. Eller flink kunst som for meg fremstår som tom. Glatt kunst hvor jeg ikke møter motstand. Kunst som er så intellektuell at jeg ikke skjønner hva avsender prøver å si. Kanskje det ikke er så farlig? Jeg må ikke like alt.

Må jeg trøkke det jeg ikke liker inn i ansiktet på en kollega? Jeg har opplevd å få ufrivillig korrektur av kollegaer på verkstedet. Jeg ba aldri om det. Korrekturen var ikke hyggelig. Den gjorde vondt. Veldig vondt. Lenge.

Jeg møtte enkelte engasjerte professorer da jeg utdannet meg. Som forsøkte forstå hva jeg ville. Og hjalp meg med å si det, i det materialet som gagnet verket. Andre kunne fortelle meg at Lena Cronqvist var et grelt eksempel på en kunstner som hang ut sin egen familie. Hjalp det meg noe at de sa det? Nei, tvert imot.

Blir vi kunstnere fordi vi har noe å fortelle? Jeg tror det. Men hva jeg hadde på hjertet som fjortenåring fra et fundamentalistisk religiøst hjem og hva jeg har på hjertet i dag som voksen, kan være dramatisk forskjellig.

Språket vi bruker for å fortelle historiene vi vil ha fram, er ulikt. Det kan være nakent. Frodig. Hardt. Et språk som får enkelte til å gråte, rase, bli engasjerte. Eller et språk som gjør deg tom og hul innvendig. Ingen mennesker kan bli likt av alle. Heller ingen kunst kan bli likt av alle.

Som kunstner bedriver jeg sjelearbeid. Åndsarbeid. Jeg river og graver i mitt eget kjøtt. Jeg forsøker å forstå hva det er som gjør meg til et menneske. Jeg forsøker å forstå andre mennesker. Jeg forsøker begripe huset jeg bebor, min egen kropp, noen ganger så fremmed. Jeg forsøker begripe verden, også den ofte fremmed. Alt dette forsøker jeg finne språk for.

Vi lærte ikke dette språket på skolen. Eller hjemme. Vi må finne det. Det kan ta et liv å finne språket. Ordene jeg lengter etter. Kanskje må jeg gå inn i skauen. Eller rake løv. Ha merkelige jobber som jeg er overkvalifisert for. Reise vekk.

Andre mennesker forstår ikke at vi i vår leting etter språket som utsier det uutgrunnelige, kan være villige til å droppe deler av det som samfunnet rundt oss fremstiller som et verdig liv.

Nettopp derfor trenger vi at kollegaer, stammen vår, viser respekt for den andres språk. Selv om jeg ikke kan tale ditt språk. Selv om det kjennes vammelt og kvalmt i min munn. Selv om ditt språk kjeder meg. Selv om jeg synes at det er monotont. At det kjennes uforståelig. Selv om jeg ikke skjønner at du gidder bruke tid på dette språket. Selv da vil jeg si: tal, det er din rett.

_MG_2199_1

 

Reklamer

Feige kunstnere?

Jeg vet ikke hva din definisjon av politisk kunst er, Vetle Lid Larssen. Min definisjon handler om hele mennesket ned til den minste trevl, om rett og urett, begått med eller uten vitende. Jeg vil våge den påstand at mange av mine egne verk er politiske. Og vi er mange der ute som bedriver det som i vid forstand kan kalles politisk kunst. Kunst som setter spørsmålstegn ved vedtatte normer og dogmer, setter kritisk søkelys på tidligere og nåværende praksis i samfunnet. 

Når jeg leser innlegget ditt, ser det ut for meg som om du ønsker deg tilbake til 17 – 1800 tallet hvor de store kunstnerne holdt salong, ble feiret og lyttet til. Den gang hvor lensmann, fut, prest og lærer var de øverste i bygda. Avviklingen av dannelsesidealet, hva er det? Tenker du på den gang brave borgere lot sine døtre få lære husstell, akvarellmaling og pianospill? Aldri har så mange mennesker fått så høy utdannelse som i dag. Eller lest så mye. Eller besøkt museer og utstillinger, teatre, som i dag. Er vi udannet?  

Kanskje rørleggeren har like kloke tanker som lektoren og forfatteren? Og hvorfor skulle han ikke ha det? Det er ikke alltid antall år på universitet som gir seg utslag i  klokskap. Og det er heller ikke alltid at de som synes mest i media er de klokeste kunstnerne eller forskerne. For meg er dannelse respekt for andre mennekser, enten de har rørleggerfag som profesjon eller er nobelprisvinner i litteratur. 

Ditt naive bilde av kunsteren er søtt og totalt blottet for virkelighet. En fri sjel, bærer av imponerende tradisjoner, et åndsmenneske, med utvidelse av erkjennelse, følsom, en som ser helhet der andre ser fragmenter sier du. Blant annet. Du viser frem et bilde av kunstneren i beste romantiske tradisjon! Tilbake til 1700-tallet igjen. Hvorfor er det så om å gjøre å skape et bilde av kunsteren som noe helt annet enn den gemene hop? En som står over de andre, har overblikket, ser det ingen andre ser! Hva er det i Vetle Lid Larssen og mange med ham som ikke klarer å se kunstneren som et helt alminnelig menneske med en begavelse større enn gjennomsnittet til å uttrykke seg gjennom ord, musikk eller i det visuelle? Ditt åndsmenneske, kunstneren, høres ut som et overmenneske, en kulturell frelser!  

 Vi skal heller ikke glemme at det hele tiden kommer nye kunstuttrykk. Som kan være vriene å følge for oss oldiser over 30! Kanskje er den nye politiske poeten en rapper, på en annen arena enn hvor universitetsutdannede forfattere beveger seg? Kanskje stiller ikke den politiske billedkunsteren ut i galleri, men operer kun på nett? Hvor han har flere besøkende i galleriet sitt enn Nasjonalgalleriet kan drømme om!

At media domineres av pop-kulturens dominans, kan ikke lastes kunstnere. Rett kritikken mot avisen! Vi vet at krig og traumer mobiliserer krefter i alle mennesker, også kunstnere. Akkurat nå har vi fred, og vi har hatt det ganske lenge.  Freden gjør noe med oss. Og godt er det. Jeg har hørt endeløse historier av dem som opplevde krigen. Hatet mot poteten går igjen i historiene, den dukket opp i all slags mat, om fiskekaker av urenset fisk, og den liflige duften av tran som la seg som en hinne overalt. Vil du dit? Romantiserer du krigens evne til å påvirke hver trevl av mennesket slik du romantiserer bildet av kunstneren? Jeg tror lengselen etter variert kost var sterkere enn trangen til å uttrykke seg poetisk under krigen.

Hvordan kan du vite at de fleste kunstnere ikke våger å si hva de mener? Hele innlegget ditt oser av subjektivt raseri og nedrakking av andre kunstnere.  I Norge finnes det mange tusen kunstnere av alle slag. Hvordan holder du oversikten over alt som skjer? 

Min glede når jeg beveger meg i kunstens verden er de store sprangene i uttrykk. Det er ikke ensretting, det er alt på en gang. Det er politisk, det er kunst for kunstens skyld, det er dyrkingen av det estetiske, det er bestialiteten, det avskyelige, det er drømmevevnader. Alt finnes der ute. Du må bare gå ut på jakt. Kanskje finner du også det politiske du lengter sånn etter?  

 

Ruth Roland, billedkunstner og styremedlem i Akershus Kunstsenter