Vær snille mot hverandre!

«Kort sagt er mitt samlede inntrykk fra det siste halvannet året at norske kunstnere, generelt sett, ikke riktig ønsker hverandre noe godt. Og at det som burde vært et åpent og fritt felt, er preget av låste forestillinger og dogmatisk tenkning.»

Vær snille mot hverandre! Ber Gaute Brochmann oss om i sin leder i bladet Billedkunst.

Ja! Ja! Ja!

Jeg kan si at det er masse kunst jeg ikke liker. Det kan være minimalistisk kunst. Det kan være depressiv kunst. Det kan være kunst som er ironisk. Eller flink kunst som for meg fremstår som tom. Glatt kunst hvor jeg ikke møter motstand. Kunst som er så intellektuell at jeg ikke skjønner hva avsender prøver å si. Kanskje det ikke er så farlig? Jeg må ikke like alt.

Må jeg trøkke det jeg ikke liker inn i ansiktet på en kollega? Jeg har opplevd å få ufrivillig korrektur av kollegaer på verkstedet. Jeg ba aldri om det. Korrekturen var ikke hyggelig. Den gjorde vondt. Veldig vondt. Lenge.

Jeg møtte enkelte engasjerte professorer da jeg utdannet meg. Som forsøkte forstå hva jeg ville. Og hjalp meg med å si det, i det materialet som gagnet verket. Andre kunne fortelle meg at Lena Cronqvist var et grelt eksempel på en kunstner som hang ut sin egen familie. Hjalp det meg noe at de sa det? Nei, tvert imot.

Blir vi kunstnere fordi vi har noe å fortelle? Jeg tror det. Men hva jeg hadde på hjertet som fjortenåring fra et fundamentalistisk religiøst hjem og hva jeg har på hjertet i dag som voksen, kan være dramatisk forskjellig.

Språket vi bruker for å fortelle historiene vi vil ha fram, er ulikt. Det kan være nakent. Frodig. Hardt. Et språk som får enkelte til å gråte, rase, bli engasjerte. Eller et språk som gjør deg tom og hul innvendig. Ingen mennesker kan bli likt av alle. Heller ingen kunst kan bli likt av alle.

Som kunstner bedriver jeg sjelearbeid. Åndsarbeid. Jeg river og graver i mitt eget kjøtt. Jeg forsøker å forstå hva det er som gjør meg til et menneske. Jeg forsøker å forstå andre mennesker. Jeg forsøker begripe huset jeg bebor, min egen kropp, noen ganger så fremmed. Jeg forsøker begripe verden, også den ofte fremmed. Alt dette forsøker jeg finne språk for.

Vi lærte ikke dette språket på skolen. Eller hjemme. Vi må finne det. Det kan ta et liv å finne språket. Ordene jeg lengter etter. Kanskje må jeg gå inn i skauen. Eller rake løv. Ha merkelige jobber som jeg er overkvalifisert for. Reise vekk.

Andre mennesker forstår ikke at vi i vår leting etter språket som utsier det uutgrunnelige, kan være villige til å droppe deler av det som samfunnet rundt oss fremstiller som et verdig liv.

Nettopp derfor trenger vi at kollegaer, stammen vår, viser respekt for den andres språk. Selv om jeg ikke kan tale ditt språk. Selv om det kjennes vammelt og kvalmt i min munn. Selv om ditt språk kjeder meg. Selv om jeg synes at det er monotont. At det kjennes uforståelig. Selv om jeg ikke skjønner at du gidder bruke tid på dette språket. Selv da vil jeg si: tal, det er din rett.

_MG_2199_1

 

Reklamer

The child in the drawing

20141006_0241

All people, not only kids and artists, should allow themselves to drown into colours, paint and pencils. Things you would never dream of, maybe just that, things happenings in dreams can also climb into your pencil. Let it happen! Dream with your eyes vide open, and be sure to have something in your hands transfer whatever it is into paper. Do not feel guilt or shame. It is only human.

To build a hut in the forest is a serious decision

I was thirteen the last time my best friend and I was hiding out in the forest, building a secret place. We tried to construct a language, only understood by us two. In the end it was so complicated, we had trouble understand ourselves. To play is a serious thing. You play as a training for the rest of your life. How wonderful to sneak out with the axe, believing you are unseen. Ready for adventures. I guess the kids playing in the forest had a nice time with their huts. All kids need a place to build and live a secret life.

IMG_0409

IMG_0389

IMG_0411

IMG_0414

«Every child is an artist. The problem is how to remain an artist once we grow up.» Pablo Picasso

Jeg fikk et tilbud det var vanskelig å si nei til. Et stort spenn av tid sammen med sytten barn i en barnehage. Mine spørsmål var mange. Jeg vet hvor gode barn er til å kaste seg utfor uten nøling. Enten det er i skiløypa eller med et stort ark foran seg. Hva kunne jeg tilby dem? Jeg ønsket å gå forsiktig frem. Ikke fortelle dem at det finnes riktige svar. Det gjør ikke det. I kunstens verden finnes det ingen fasit. Det finnes ikke to slags trær, bartrær og løvtrær, som Brokiga Blad sier i Torgny Lindgrens bok. Det gjør ikke det. Når du skaper ditt eget tre er det ikke et riktig eller galt svar på spørsmålet om treets trehet. Kunst er ikke en brødoppskrift. Følger vi malen går det bra, og vi får et godt resultat som smaker bra og alle liker. Er det sånn? Nei! Vi blander inn temperament, følelser, tanker og alt som bor i oss.  Fryser vi? Er vi mette? Er vi fornøyde? Eller sinte? Alt går inn i det vi skaper. Vi blander videre, materialer, fantasi. Materialene kan være gode eller dårlige. Det kan også påvirke resultatet. Vi har en tendens til å gi barna ark som er tynne og billige, de krøller seg, penslene spriker og fargene er dårlige og kan ikke blandes. En ting valgte jeg å påvirke, skift pensel ofte! Å vaske trettien pensler i stedet for sju er tilfredsstillende når jeg ser at fargene får stå og synge sammen.

 

Først snakket vi sammen. Hva vil du male i dag? En dinosaur. Fint! Hva skjedde når han satt med fargene? Dinosauren forsvant. Sånn har jeg det ofte når jeg jobber. Jeg begynner på noe som ender opp et helt annet sted enn det jeg forestilte meg da jeg startet. Så godt at barn også ender et annet sted enn der de trodde de skulle slutte! Og hva fant vi? Vanvittig mange farger. En fant gull. Hva er det, sa jeg, skitten gul? Nei! Det er gull! Jeg fant gull. Det er det fine. Når vi kaster oss ut i det finner vi alt mulig. Gull eller gamle skosåler. Bruk øynene. Og ørene med.

«It took me four years to paint like Raphael, but a lifetime to paint like a child.» Pablo Picasso

Rikssamtale! Fra Gol. Kan du ta imot.

Versjon 2

Inne. Jeg er innenfor. Det kjennes slik ut. Dypt inne. Lange strekk av noe som likner kabler, ledninger, forbindelser. Forbinder seg med annet som forbinder seg videre. Videre og videre. Det pumper, bråker. Mye støy. Samtidig ro. Jeg er inne. Jeg er her. Langt inne. Hit jeg vil være. Jeg kan nesten skimte Steven. Er det ikke Steven som sitter der og ler og peker. Jo. Jeg tror jaggu det er Steven som sitter der og skoggerler. Han peker. Hva er det han sier. Det bråker sånn. Rister, skjelver, duver glir litt frem og bakover. Rytmer. Et skramleorkester med fingerpiano og blekkbokser. Jeg forsøker høre. Se. Sier han. Se på det som skjer nå. Se. Det endrer seg. Sier han. Det er ikke fast. Det er ikke forutbestemt til å forbli. Det kan endre seg. Han klukkler. Herregud Steven. Sitter du inni meg og ler. Han tørker snørr og tårer. Lattertårer. Unnskyld. Trenger jeg meg på. Spør han. Neida. Slett ikke. Se på vagus. Se. Nå endrer det seg. Litt. Ikke mye. Bare sånn at du tåler det. Merker du det. Herregud. Om jeg merker det. Jeg vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg bøyer meg blant alle kablene. Steven er vekk. Han følger forgreiningene innover. Fingrene som treffer meg i ryggen. De vet veien. Jeg hører fingrene rope. Lazarus, stå opp! Og jeg kjenner de bløte putene treffe vev, punkter fylt av eldgammel informasjon. Det er som en sentral. Rikssamtale! Roper damene. Fra Gol. Kan du ta i mot. Og de stikker kablene inn. Og jeg er midt i alt som hender og hendene som er vennlige og som har bløte avslutninger. Og fingerpianoet kommer med nye melodier. Fingrene setter det hele i sving. Lazarus. Lazarus. Det ropes. Forvirret svarer jeg. Ja. Her er jeg. Stå opp. Og jeg står opp. Ser meg omkring. Det er så fremmed. Likevel er det mitt.

Det er meg. Og jeg er her.

Ruth Roland © BONO

Jeg følger bekken

Foto: Jens Hamran

Hvordan er ryggen sammenbundet med bekkenet og bekkenet med beina.

De vet det ikke.

Enn så lenge lever vi alle i en usikkerhet. Inntil visshet oppnås.

En bevegelse finnes.

Jeg følger bekken. Lytter til språket. Det vannet har å si.

I samme slengen som kroppen stivnet, forsvant munnen. Nesten vekk, stille, som før død, i stillhet. Bekk og sti. Krysser og følger. Hvor bekken oppstår vites ikke. Det kjennes uviktig. Lav mumling i meg. Ikke lenger holde kjeften. Åpne opp. La det komme.

Hvordan er det for bekken å frakte alt vannet, tømmes og fylles i én bevegelse. Beina, lealause der nede. Det stivnede oppløses. Kroppen ville dø. Nå, ikke lenger mot død, i stedet rytme. Liv. Åpninger. Overalt åpninger. Ukjent med dette, at beina nå er som små barn, ustødige. Hvor skal vi sette foten ned.

Hvordan foregår en bevegelse, helt naturlig? En bevegelse, hvorledes foregår den?

Av seg selv.

Ruth Roland © BONO