Trauma
Barn på sykehus
Alle har svarte øyne, stikkesvette.
Så lang denne gangen er.
Det lukter bæsj som renner og det lukter ting hun aldri før har kjent.
Morens redde øyne, hvite hender, vente og vente, redd hun også.
Hvorfor er dørene lukket? Kommer hun til å få sprøyte? Det er lenge å vente. Hun føler seg ikke syk. Når hun tenker på sprøytene vil hun gråte.
Alt det blanke, ting hun aldri har sett. Små kniver, sager. Spisse buede, kantede, sagtenner, bøyler. Tenger, sakser.
De ligger pent og dannet side om side. Ikke som pappas verktøy som lukter olje, er skitne, hulter til bulter i en haug. Han brummer og plystrer. Ved siden av saksene, knivene, en liten lampe som brenner.
Det er ikke mørkt i rommet. Hvorfor lar doktoren lyset brenne? Det er en lampe som lukter. Lyser med et hardt, skarpt lys. Dette er ikke et hyggelig rom.
Kaldt rom. Hvitt laken.
Store glassvinduer.
Hun ser ut av vinduet.
I snøen er det
en åker av kors.
Her skal hun sove.
Inn i nye rom med lys som brenner og brenner.
Hun ser ikke på doktoren, hun ser på lyset.
Det harde, kalde rommet som blender henne,
og den skarpe lukten.
Ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå!
Moren går.
Hver kveld
er hun alene.
Passe på
hele tiden.
Ikke sove.
Ellers tar de henne.
Hvit morgen, hvitt lys.
Det hvite huset.
Hvite korridorer snor seg som ormer.
Biter seg fast.
Hun puster ikke.
Kjipp kjapp.
Kjipp
kjapp.
Klipp klapp.
Ikke stopp her.
Gå forbi. Gå forbi.
Det er ikke
noe sted å gjemme seg.
Stikker slanger inn i rumpa.
Bæsjen spruter ut.
Så ekkel hun er.
Skitten.
De skrubber skitten liten jente.
Nå
holder de henne fast.
Legger masken over ansiktet hennes
mens hun kjemper i mot.
Holder pusten,
holder,
holder.
De skal ikke vinne.
Hun slåss med å holde pusten.
Får ikke puste.
Nå må hun.
Puster inn den stikkende luften.
Rommet reiser seg mot henne.
Hun vil reise seg.
Kaste opp nålluften.
De holder henne nede.
Hun ligger på bordet: liten, naken, blottlagt.
Sover en dyp kunstig søvn.
Doktorene trenger inn i henne.
Flenger henne åpen, sprenger en åpning i det myke kjøttet. Skjærer, sager bort ben, vev, muskler.
Stikker nålen gjennom huden. Syr.
Hun vet det ikke.
Mørkt.
Er hun død?
Armene, bena, tunga.
Hun klarer ikke røre seg.
Hun er ikke her.
Ikke mamma heller.
Igjen beveger doktoren seg med raske skritt i de endeløse korridorene. Kjipp kjapp kjipp kjapp.
Jobben deres er å
kutte
kappe
klippe
snitte
skjære
sage
fjerne
bende
klemme
presse
tvinge
klype
nappe
dra
stikke
sy,
fordi de er flinke gutter.
Jeg vil være med deg
hjem,
hvisker hun.
Du må være her!
Naken i en stygg underbukse. Så stygg så stygg så stygg så stygg så stygg hun er.
Alle ser på henne.
Selv frakkene er skjeletter som ser:
hodet armene bena
har
frosset
fast.
-Nå tar de meg.
Gud som har oss småbarn kjær
se til meg som liten er.
Armer hender
knar
vrir
bender
klemmer
presser
tvinger
klyper
napper
drar
stikker.
Ta et annet barn!
Ikke ta meg ikke ta meg ikke ta meg!
Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.
Hun pakker opp enda en ny dukke.
Hodet, armer, ben. Alt er perfekt.
Ingenting er skakt eller skjevt.
Og lyse for ham hver dag.
Nå vet hun hva som er bak de lukkede dørene.
Ingenting har hendt.
Hodet er der.
Bena. Armene.
Arrene. Pusten stopper når hun tenker på arrene.
Det våte varme blodet.
Hun tør ikke se på arrene.
Vil ikke ta på dem.
Ingen får berøre arrene.
Så stygg så stygg så stygg hun er.
Hva har de gjort?
Teksten er skrevet til installasjonen HUN 2004
Bok fem 51/2 år 1966, en Artist Book
I 1994 ble boka «Bok fem 51/2 år 1966» ferdig. Den handlet om meg selv som et barn på fem år, innlagt på sykehus med kreft. Første del av boka er barnets tale. Siste del av boka er legenes tale, epikisen. Det er to språk som står mot hverandre. I føste del er det også en trykket barnebluse størrelse fem år. Det var barneblusen som avgjorde hvor stor boka ble. Boka er trykket i ett eksemplar. Den er vist på Høstutstillingen 1994, Tegnerforbundet, Grafiska Sällskapet i Stockholm, Asker Museum, Galleri Geitodden i Kristiansand. For boka mottok jeg BKH Akademistipend samt Archesprisen utdelt på Høstutstillingen. Dette er en tørr beskrivelse av et temmelig rått prosjekt.
Se flere bilder fra «Bok fem 51/2 år 1966» i dette innlegget
Korridor, en installasjon
I 1995 lagde jeg en korridor som avsluttende arbeid på utdanningen ved Statens Kunstakademi. Den ble vist i Oslo Kunstforening. Korridoren var noen meter lang, den sluttet blindt. Den var trang og mørk. Inne i korridoren hang malerier av en endeløs korridor med åpninger ut. Den fysiske korridoren som betrakteren befant seg i, var malt i samme farger som korridoren på maleriene. Installasjonen var klaustrofobisk og ubehagelig. 
Flekker, en installasjon
I 1998 lagde jeg en installasjon som ble vist i Galleri Norske Grafikere, Oslo. Installasjonen besto av det du ser på bildet nedenfor: en madrass med lys i, en kiste med kikkhull og 28 trykk som hadde fremkommet ved hjelp av saltvannsetsning. På den tiden underviste jeg på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole på Raderverkstedet. Jeg hadde fylt bakre del av verkstedet med mine eksperimenter, intravenøsposer fylt med saltvann, som dryppet ned på kobberplater og lagde spor i kobberet. Sporene var svake og vriene å trykke. Det som kom frem på platene, kom der ved rene tilfeldigheter, jeg var kun en som slo av eller på, eller økte dryppintervallene på posene. Jeg hadde altså gitt fra meg kontrollen over hva som skjedde. Trykkene var underlige sensuelle. De kunne minne om kroppslige avsondringer. Eller sølepytter? Et slags mikrokosmos som ikke var noe annet enn seg selv. Når du la øyet inntil hullet i kisten, så du ordet «Berør» lyse mot deg i mørket.
«HUN» en installasjon om å være fem år, ha kreft og være alene på sykehus. «SHE» is an installation about beeing five years and stay in hospital with cancer.
Alle har svarte øyne, stikkesvette.
Så lang denne gangen er.
Det lukter bæsj som renner og det lukter ting
hun aldri før har kjent.
Morens redde øyne, hvite hender, vente og
vente, redd hun også.
Hvorfor er dørene lukket? Kommer hun til å få
sprøyte? Det er lenge å vente. Hun føler seg
ikke syk. Når hun tenker på sprøytene vil hun
gråte.
Alt det blanke, ting hun aldri har sett. Små
kniver, sager. Spisse buede, kantede, sagtenner,
bøyler. Tenger, sakser.
De ligger pent og dannet side om side. Ikke som
pappas verktøy som lukter olje, er skitne, hulter
til bulter i en haug. Han brummer og plystrer.
Ved siden av saksene, knivene, en liten lampe
som brenner.
Det er ikke mørkt i rommet. Hvorfor lar doktoren
lyset brenne? Det er en lampe som lukter. Lyser
med et hardt, skarpt lys. Dette er ikke et
hyggelig rom.
Kaldt rom. Hvitt laken.
Store glassvinduer.
Hun ser ut av vinduet.
I snøen er det
en åker av kors.
Her skal hun sove.
Inn i nye rom med lys som brenner og brenner.
Hun ser ikke på doktoren, hun ser på lyset.
Det harde, kalde rommet som blender henne,
og den skarpe lukten.
Ikke gå ikke gå ikke
gå ikke gå ikke gå
ikke gå!
Moren går.
Hver kveld
er hun alene.
Passe på
hele tiden.
Ikke sove.
Ellers tar de henne.
Hvit morgen, hvitt lys.
Det hvite huset.
Hvite korridorer snor seg som ormer.
Biter seg fast.
Hun puster ikke.
Kjipp kjapp.
Kjipp
kjapp.
Klipp klapp.
Ikke stopp her.
Gå forbi. Gå forbi.
Det er ikke
noe sted å gjemme seg.
Stikker slanger inn i rumpa.
Bæsjen spruter ut.
Så ekkel hun er.
Skitten.
De skrubber skitten liten jente.
Nå
holder de henne fast.
Legger masken over ansiktet hennes
mens hun kjemper i mot.
Holder pusten,
holder,
holder.
De skal ikke vinne.
Hun slåss med å holde pusten.
Får ikke puste.
Nå må hun.
Puster inn den stikkende luften.
Rommet reiser seg mot henne.
Hun vil reise seg.
Kaste opp nålluften.
De holder henne nede.
Hun ligger på bordet: liten, naken, blottlagt.
Sover en dyp kunstig søvn.
Doktorene trenger inn i henne.
Flenger henne åpen, sprenger en åpning i det
myke kjøttet. Skjærer, sager bort ben, vev,
muskler.
Stikker nålen gjennom huden. Syr.
Hun vet det ikke.
Mørkt.
Er hun død?
Armene, bena, tunga.
Hun klarer ikke røre seg.
Hun er ikke her.
Ikke mamma heller.
Igjen beveger doktoren seg med raske skritt i de
endeløse korridorene. Kjipp kjapp kjipp kjapp.
Jobben deres er å
kutte
kappe
klippe
snitte
skjære
sage
fjerne
bende
klemme
presse
tvinge
klype
nappe
dra
stikke
sy,
fordi de er flinke gutter.
Jeg vil være med deg
hjem,
hvisker hun.
Du må være her!
Naken i en stygg underbukse. Så stygg så stygg
så stygg så stygg så stygg hun er.
Alle ser på henne.
Selv frakkene er skjeletter som ser:
hodet armene bena
har
frosset
fast.
-Nå tar de meg.
Gud som har oss småbarn kjær
se til meg som liten er.
Armer hender
knar
vrir
bender
klemmer
presser
tvinger
klyper
napper
drar
stikker.
Ta et annet barn!
Ikke ta meg ikke ta
meg ikke ta meg!
Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.
Hun pakker opp enda en ny dukke.
Hodet, armer, ben. Alt er perfekt.
Ingenting er skakt eller skjevt.
Og lyse for ham hver dag.
Nå vet hun hva som er bak de lukkede dørene.
Ingenting har hendt.
Hodet er der.
Bena. Armene.
Arrene. Pusten stopper når hun tenker på
arrene.
Det våte varme blodet.
Hun tør ikke se på arrene.
Vil ikke ta på dem.
Ingen får berøre arrene.
Så stygg så stygg så stygg hun er.
Hva har de gjort?
Hun stoler ikke på noen.
Ruthroland's Blog 
