Rikssamtale! Fra Gol. Kan du ta imot.

januar 9, 2017 § Legg igjen en kommentar

Versjon 2

Inne. Jeg er innenfor. Det kjennes slik ut. Dypt inne. Lange strekk av noe som likner kabler, ledninger, forbindelser. Forbinder seg med annet som forbinder seg videre. Videre og videre. Det pumper, bråker. Mye støy. Samtidig ro. Jeg er inne. Jeg er her. Langt inne. Hit jeg vil være. Jeg kan nesten skimte Steven. Er det ikke Steven som sitter der og ler og peker. Jo. Jeg tror jaggu det er Steven som sitter der og skoggerler. Han peker. Hva er det han sier. Det bråker sånn. Rister, skjelver, duver glir litt frem og bakover. Rytmer. Et skramleorkester med fingerpiano og blekkbokser. Jeg forsøker høre. Se. Sier han. Se på det som skjer nå. Se. Det endrer seg. Sier han. Det er ikke fast. Det er ikke forutbestemt til å forbli. Det kan endre seg. Han klukkler. Herregud Steven. Sitter du inni meg og ler. Han tørker snørr og tårer. Lattertårer. Unnskyld. Trenger jeg meg på. Spør han. Neida. Slett ikke. Se på vagus. Se. Nå endrer det seg. Litt. Ikke mye. Bare sånn at du tåler det. Merker du det. Herregud. Om jeg merker det. Jeg vet knapt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg bøyer meg blant alle kablene. Steven er vekk. Han følger forgreiningene innover. Fingrene som treffer meg i ryggen. De vet veien. Jeg hører fingrene rope. Lazarus, stå opp! Og jeg kjenner de bløte putene treffe vev, punkter fylt av eldgammel informasjon. Det er som en sentral. Rikssamtale! Roper damene. Fra Gol. Kan du ta i mot. Og de stikker kablene inn. Og jeg er midt i alt som hender og hendene som er vennlige og som har bløte avslutninger. Og fingerpianoet kommer med nye melodier. Fingrene setter det hele i sving. Lazarus. Lazarus. Det ropes. Forvirret svarer jeg. Ja. Her er jeg. Stå opp. Og jeg står opp. Ser meg omkring. Det er så fremmed. Likevel er det mitt.

Det er meg. Og jeg er her.

Ruth Roland © BONO

Reklamer

Jeg følger bekken

januar 3, 2017 § Legg igjen en kommentar

Foto: Jens Hamran

Hvordan er ryggen sammenbundet med bekkenet og bekkenet med beina.

De vet det ikke.

Enn så lenge lever vi alle i en usikkerhet. Inntil visshet oppnås.

En bevegelse finnes.

Jeg følger bekken. Lytter til språket. Det vannet har å si.

I samme slengen som kroppen stivnet, forsvant munnen. Nesten vekk, stille, som før død, i stillhet. Bekk og sti. Krysser og følger. Hvor bekken oppstår vites ikke. Det kjennes uviktig. Lav mumling i meg. Ikke lenger holde kjeften. Åpne opp. La det komme.

Hvordan er det for bekken å frakte alt vannet, tømmes og fylles i én bevegelse. Beina, lealause der nede. Det stivnede oppløses. Kroppen ville dø. Nå, ikke lenger mot død, i stedet rytme. Liv. Åpninger. Overalt åpninger. Ukjent med dette, at beina nå er som små barn, ustødige. Hvor skal vi sette foten ned.

Hvordan foregår en bevegelse, helt naturlig? En bevegelse, hvorledes foregår den?

Av seg selv.

Ruth Roland © BONO

Where Am I?

You are currently viewing the archives for januar, 2017 at Ruthroland's Blog.