Jeg har Graves syndrom

juli 10, 2011 § 4 kommentarer

Marie 33 år forteller

Jeg har Graves syndrom, eller høyt stoffskifte eller hypertyreose. Jeg merket at det var noe galt etter at datteren min ble født. Det jeg merket var at jeg ble så varm og veldig svett. Da jeg gikk til legen, fikk jeg etter noen prøver diagnosen høyt stoffskifte. Når stoffskiftet blir høyt blir jeg urolig, får tendens til angst. Det innvendige kaoset er helt vanvittig. Det blir vanskelig å spise, jeg går ned i vekt. Jeg kan oppleve at jeg blir veldig redd, uten å vite hva jeg er redd for. Hele kroppen min dirrer. Jeg er i høyspenn. Jeg klarer nesten ikke puste. Jeg tror jeg kommer til å besvime.

Legen min sier at det er lett å medisinere og bli hundre prosent frisk. Det kan ta tid, men det skal gå an å bli helt frisk. Det er jeg ikke helt sikker på. Jeg er usikker på hva som er hundre prosent. Jeg vet ikke helt hvem jeg er. Jeg føler at jeg har mistet meg selv på veien. Jeg var en problemløser. Jeg lurer på hva jeg blir snart, neste gang?

I have Graves Syndrome

Marie 33 year:

Something happened after my daughter was born. I felt so hot. After some tests, my GP told me I had Graves. When I am hyper, I am restless and get a lot of fear and anxiety. I do not know what I fear. I am trembling.  My inner chaos is terrible. It is difficult to eat. I have trouble with normal breathing.

De fleste tror at jeg er lat

juli 8, 2011 § Legg igjen en kommentar

Peder, 33 år forteller

Det å ha lavt stoffskifte, det er en prøvelse i seg selv. Ingen kan se at du er syk. Ingen kan se at du sliter. De fleste tror at du er en latsekk som ikke orker å gjøre noe som helst. Det å ha lavt stoffskifte er forbundet med mye sorg, masse smerter. Mange negative ting. Det er også forbundet med mye nederlag. Nederlag i det å ikke kunne fungere normalt. Nederlag i det å ikke kunne ha leiligheten ren og pen. Et nederlag å ikke ha krefter og ork til å dusje og vaske seg hver dag.

Et nederlag i å bli så fort sliten og trøtt. Det er også et nederlag å ikke kunne være sosial. Det er også et nederlag i å ikke kunne delta aktivt som andre normale mennesker kan gjøre. Jeg fungerer veldig dårlig i sosiale sammenhenger. Jeg blir veldig fort sliten. Jeg mister veldig fort stemmen. Mister veldig fort konsentrasjonen og da er det veldig slitsomt å være sosial. Jeg har veldig liten sosial omgangskrets, fordi jeg blir veldig fort sliten. Men også fordi det å være sosial krever enormt mye av meg som person. Jeg er ikke i stand til å gi tilbake. Jeg er ikke i stand til å være med på sosiale aktiviteter. Jeg føler og mener at stoffskiftet mitt begrenser meg. Jeg  har for eksempel  problemer med å kjøre bil. Når det er mørkt og det kommer andre biler imot, blir jeg forvirret og ser ikke veien.

Når jeg får en følelse av innvendig frost i kroppen, blir det mange lag med gensre, lue, votter og pledd. Da hender det at jeg sovner. Når jeg våkner, er denne tilstanden borte.

Innerst inne er jeg en bitter person. Jeg er bitter, fortvilt og forbanna fordi jeg ikke kan være som de andre. Det blir jo ikke bedre når familien min ikke forstår meg. Når de ikke forstår hva jeg sliter med. De er frustrerte fordi jeg kommer aldri presis. Jeg kommer som regel en eller to timer for seint. Det er også et nederlag for meg. Det er jo kroppen som gjør at jeg aldri klarer å komme presis.

Jeg har hatt mange jobber gjennom tida, men jeg har fått sparken fra alle sammen fordi jeg kom for seint. Ingen av arbeidsgiverne har forstått hva jeg har slitt med, og hvorfor jeg kom for seint.

Er legenes kunnskap bra nok?

juli 7, 2011 § 2 kommentarer

Kan legene nok om forstyrrelser i skjoldbrukskjertelen? Kan legene nok om ME og hva som skiller ME og lavt stoffskifte?

Eva, 38 år forteller:

Jeg fikk Levaxin, men det fungerte veldig dårlig. Jeg var hos en endokrinolog fordi jeg ikke ble frisk av Levaxin, Han sa jeg hadde ME. Endokrinologen foretok ikke noen nærmere utredning, ingen undersøkelser for å finne ut om jeg hadde ME. Legen slo bare fast at jeg hadde ME. Legen kunne ikke gjøre noe mer for meg. Legen foreslo at jeg kunne ta et kurs i Lightning Process, et kurs i mental trening (Treningsprogrammet er omstridt, og det mangler vitenskapelig ekstern dokumentasjon som påviser effekt.The Lightning Process baserer seg blant annet på kognitiv terapi, hypnoterapi, løsningsfokusert terapi samt nevrolingvistisk programmering. Kurset varer 3 dager og påstår å skulle endre gamle tankemønstre samt stimulere hjernen til å gå inn i nye nevrologiske spor. Wikipedia) (Mange ME-pasienter har blitt mye sykere etter slike kurs, som pasient betaler du selv for kurset. Kommentar Ruth R). Det var det eneste som ble foreslått av behandling for meg. Jeg prøvde å få sjekket binyrene mine, fordi jeg hadde lest at det var en sammenheng mellom stoffskifteproblemer og slitne binyrer. Det ville endokrinologen ikke, det var ikke der det lå,  jeg hadde ME, og det var bare ønsketenkning fra min side at det skulle være noe med binyrene. Legen mente at jeg burde se realitetene. Jeg har aldri trodd at jeg hadde ME. Jeg begynte selvsagt å tvile, da en spesialist sa det til meg!

Men samtidig visste jeg at undersøkelsene som legen hade gjort var så overfladisk. Ikke engang blodprøvene var sjekket ordentlig! Legen hadde heller ikke satt seg ordentlig inn i sykdommen min. Derfor festet jeg ikke lit til diagnosen ME. Jeg så jo hvordan diagnosen ble satt. Det var ikke så veldig tillitvekkende. Det som er frustrerende når du får en slik diagnose som ME, er at det finnes ingen behandling. Når også stoffskiftet var utelukket, mistet jeg håpet. Da var det jo ikke noe som hjalp, når Levaxin ikke hjalp. Da ble jeg motløs. Da fantes det jo ikke flere alternativer! Når ikke Levaxin hjalp, så var det ikke noe mere som kunne gjøres. Det var veldig hardt. Da gikk jeg på nettet igjen og leste mer. Da så jeg at det fantes andre muligheter. Blant annet å kutte ut Levaxin og forsøke naturlig tyroksin. De fleste jeg leste om, hadde svært positive erfaringer med naturlig tyroksin. Det andre jeg kunne gjøre, var å behandle binyrene. Begge tingene bestemte jeg meg for å gjøre noe med. Det er jeg glad for at jeg gjorde, det har vært redningen for meg!

Eva hadde ikke ME. Eva var heldig, hun fikk en lege som var villig til å ta tester som viste at binyrenes kortisolproduksjon var svært lav. Hun fikk behandling for dette. Eva jobber nå nesten 80 %. Hun føler seg nesten frisk.

Atelierbesøk

juli 4, 2011 § Legg igjen en kommentar

 

 

 

 

 

May-Britt Skaugen har hundrevis av ark med akvarellstudier, utført over et spenn av tid. Det er fint å gå inn i andres rom, få se prosessene i lynhurtig fremføring, etterhvert som arbeidene vises frem. Tiden det tar, fra en tanke modnes til et verk er ferdig kan noen ganger virke uendelig.

 

Where Am I?

You are currently viewing the archives for juli, 2011 at Ruthroland's Blog.