Barn på sykehus

desember 12, 2012 § 2 kommentarer

IMG_4006

Alle har svarte øyne, stikkesvette.

Så lang denne gangen er.

Det lukter bæsj som renner og det lukter ting hun aldri før har kjent.

Morens redde øyne, hvite hender, vente og vente, redd hun også.

Hvorfor er dørene lukket? Kommer hun til å få sprøyte? Det er lenge å vente. Hun føler seg ikke syk. Når hun tenker på sprøytene vil hun gråte.

Alt det blanke, ting hun aldri har sett. Små kniver, sager. Spisse buede, kantede, sagtenner, bøyler. Tenger, sakser.

De ligger pent og dannet side om side. Ikke som pappas verktøy som lukter olje, er skitne, hulter til bulter i en haug. Han brummer og plystrer. Ved siden av saksene, knivene, en liten lampe som brenner.

Det er ikke mørkt i rommet. Hvorfor lar doktoren lyset brenne? Det er en lampe som lukter. Lyser med et hardt, skarpt lys. Dette er ikke et hyggelig rom.

Kaldt rom. Hvitt laken.

Store glassvinduer.

Hun ser ut av vinduet.

I snøen er det

en åker av kors.

Her skal hun sove.

Inn i nye rom med lys som brenner og brenner.

Hun ser ikke på doktoren, hun ser på lyset.

Det harde, kalde rommet som blender henne,

og den skarpe lukten.

Ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå!

Moren går.

Hver kveld

er hun alene.

Passe på

hele tiden.

Ikke sove.

Ellers tar de henne.

Hvit morgen, hvitt lys.

Det hvite huset.

Hvite korridorer snor seg som ormer.

Biter seg fast.

Hun puster ikke.

Kjipp kjapp.

Kjipp

kjapp.

Klipp klapp.

Ikke stopp her.

Gå forbi. Gå forbi.

Det er ikke

noe sted å gjemme seg.

Stikker slanger inn i rumpa.

Bæsjen spruter ut.

Så ekkel hun er.

Skitten.

De skrubber skitten liten jente.

Ruth Roland © BONO

holder de henne fast.

Legger masken over ansiktet hennes

mens hun kjemper i mot.

Holder pusten,

holder,

holder.

De skal ikke vinne.

Hun slåss med å holde pusten.

Får ikke puste.

Nå må hun.

Puster inn den stikkende luften.

Rommet reiser seg mot henne.

Hun vil reise seg.

Kaste opp nålluften.

De holder henne nede.

Hun ligger på bordet: liten, naken, blottlagt.

Sover en dyp kunstig søvn.

Doktorene trenger inn i henne.

Flenger henne åpen, sprenger en åpning i det myke kjøttet. Skjærer, sager bort ben, vev, muskler.

Stikker nålen gjennom huden. Syr.

Hun vet det ikke.

Mørkt.

Er hun død?

Armene, bena, tunga.

Hun klarer ikke røre seg.

Hun er ikke her.

Ikke mamma heller.

Igjen beveger doktoren seg med raske skritt i de endeløse korridorene. Kjipp kjapp kjipp kjapp.

Jobben deres er å

kutte

kappe

klippe

snitte

skjære

sage

fjerne

bende

klemme

presse

tvinge

klype

nappe

dra

stikke

sy,

fordi de er flinke gutter.

Jeg vil være med deg

hjem,

hvisker hun.

Du må være her!

Naken i en stygg underbukse. Så stygg så stygg så stygg så stygg så stygg hun er.

Alle ser på henne.

Selv frakkene er skjeletter som ser:

hodet armene bena

har

frosset

fast.


-Nå tar de meg.

Gud som har oss småbarn kjær

se til meg som liten er.

Ruth Roland © BONO

Armer hender

knar

vrir

bender

klemmer

presser

tvinger

klyper

napper

drar

stikker.

Ta et annet barn!

Ikke ta meg ikke ta meg ikke ta meg!

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.

Hun pakker opp enda en ny dukke.

Hodet, armer, ben. Alt er perfekt.

Ingenting er skakt eller skjevt.

Og lyse for ham hver dag.

Nå vet hun hva som er bak de lukkede dørene.

Ingenting har hendt.

Hodet er der.

Bena. Armene.

Arrene. Pusten stopper når hun tenker på arrene.

Det våte varme blodet.

Hun tør ikke se på arrene.

Vil ikke ta på dem.

Ingen får berøre arrene.

Så stygg så stygg så stygg hun er.

Hva har de gjort?

Teksten er skrevet til installasjonen HUN 2004

Bok fem 5 1/2 år 1966, en Artist Book. Om å være fem år og alene på sykehus. Legenes fortelling, epikrisen, er bak i boken. Book five 5 1/2 year 1966, an Artist Book. I was five years old, alone in hospital, the doctors epicrisis is at the end of the book.

mars 31, 2009 § 1 kommentar

bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966
Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966Bok fem 5 1/2 år 1966
Bok fem 5 1/2 år 1966

« Read the rest of this entry »

«Lille sommerfugl» en utstilling om thyreoidea

mars 29, 2009 § Legg igjen en kommentar

Billedkunst, ti portretter
Ti portretter. Hva er et portrett? For meg er det mitt møte med dette ukjente mennesket. Mine tanker og følelser rundt dette møtet. En har overvektsproblemer. Henne vil jeg kanskje omforme til en vakker gudinne. La henne stå i rommet som et symbol på kvinnlige attributter, slik som våre formødre lot sine gudinner stråle ut sin kvinnelighet. Det vakre gir håp til det livet som går videre.

Portrettene blir som en vev, hvor brokker av hender, øyne, blodårer, kjertler og andre organer ligger side om side og overlapper hverandre. Som kroppen selv. Kanskje vil også noen ord fra det som fortelleren sier, risses inn i platen som trykkes. I bildene vil jeg jobbe slik at betrakteren opplever mange mulige lesninger. Jeg jobber alltid veldig direkte, dette blir til der og da.

Jeg ønsker å forske på dette temaet fordi dette angår meg. Hypotyreose, eller lavt stoffskifte som det kalles i dagligtale, har vært min følgesvenn i mange år. Ved å la andre gå ut på scenen lar jeg det bli en distanse mellom dem og meg. Det handler om meg også, men det er de andres historier som blir synlige.

monotypi 2009

Alles historie om seg selv

Vi har alle en fortelling i oss. En fortelling om levd liv. Om glede, sorg, å være i full vigør og å være dysfunksjonell. Kanskje er det fakstisk slik som jeg har erfart, at når jeg er som svakest, har jeg en styrke å hente frem. Mennesket har en enorm vilje til liv: Det som for et friskt menneske er en alminnelig dag på jobben, kan være som et uoverstigelig fjell for en som er ikke er frisk.

Thyroideasykdommer kan gi seg til kjenne ved så mange symptomer. Jeg nevner: glemsel, tilsynelatende demens, konsentrasjonsvansker, lav kroppstemperatur, forstyrrelser og økte smerter ved menstruasjon, aborter, lav libido, høyt kolesterol, B 12 mangel, forstyrrelser og skader i andre endokrine kjertler, depresjon, angst, treghet, leddverk, langsom hjertefrekvens, tinnitus, svimmelhet, hodepine, smerter som flytter seg, mage-tarm forstyrrelser, forandring av kroppsvekt og så videre. Mange blir ikke tatt på alvor, det er så lett å tolke det flytende sykdomsbildet og klagene som hypokondri og syting. Men dette kan bli alvorlig, for ved å gå med en ubehandlet endokrinologisk sykdom over et langt tidsrom, kan den det gjelder få varige skader.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with skader at Ruthroland's Blog.