Barn på sykehus

desember 12, 2012 § 2 kommentarer

IMG_4006

Alle har svarte øyne, stikkesvette.

Så lang denne gangen er.

Det lukter bæsj som renner og det lukter ting hun aldri før har kjent.

Morens redde øyne, hvite hender, vente og vente, redd hun også.

Hvorfor er dørene lukket? Kommer hun til å få sprøyte? Det er lenge å vente. Hun føler seg ikke syk. Når hun tenker på sprøytene vil hun gråte.

Alt det blanke, ting hun aldri har sett. Små kniver, sager. Spisse buede, kantede, sagtenner, bøyler. Tenger, sakser.

De ligger pent og dannet side om side. Ikke som pappas verktøy som lukter olje, er skitne, hulter til bulter i en haug. Han brummer og plystrer. Ved siden av saksene, knivene, en liten lampe som brenner.

Det er ikke mørkt i rommet. Hvorfor lar doktoren lyset brenne? Det er en lampe som lukter. Lyser med et hardt, skarpt lys. Dette er ikke et hyggelig rom.

Kaldt rom. Hvitt laken.

Store glassvinduer.

Hun ser ut av vinduet.

I snøen er det

en åker av kors.

Her skal hun sove.

Inn i nye rom med lys som brenner og brenner.

Hun ser ikke på doktoren, hun ser på lyset.

Det harde, kalde rommet som blender henne,

og den skarpe lukten.

Ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå ikke gå!

Moren går.

Hver kveld

er hun alene.

Passe på

hele tiden.

Ikke sove.

Ellers tar de henne.

Hvit morgen, hvitt lys.

Det hvite huset.

Hvite korridorer snor seg som ormer.

Biter seg fast.

Hun puster ikke.

Kjipp kjapp.

Kjipp

kjapp.

Klipp klapp.

Ikke stopp her.

Gå forbi. Gå forbi.

Det er ikke

noe sted å gjemme seg.

Stikker slanger inn i rumpa.

Bæsjen spruter ut.

Så ekkel hun er.

Skitten.

De skrubber skitten liten jente.

Ruth Roland © BONO

holder de henne fast.

Legger masken over ansiktet hennes

mens hun kjemper i mot.

Holder pusten,

holder,

holder.

De skal ikke vinne.

Hun slåss med å holde pusten.

Får ikke puste.

Nå må hun.

Puster inn den stikkende luften.

Rommet reiser seg mot henne.

Hun vil reise seg.

Kaste opp nålluften.

De holder henne nede.

Hun ligger på bordet: liten, naken, blottlagt.

Sover en dyp kunstig søvn.

Doktorene trenger inn i henne.

Flenger henne åpen, sprenger en åpning i det myke kjøttet. Skjærer, sager bort ben, vev, muskler.

Stikker nålen gjennom huden. Syr.

Hun vet det ikke.

Mørkt.

Er hun død?

Armene, bena, tunga.

Hun klarer ikke røre seg.

Hun er ikke her.

Ikke mamma heller.

Igjen beveger doktoren seg med raske skritt i de endeløse korridorene. Kjipp kjapp kjipp kjapp.

Jobben deres er å

kutte

kappe

klippe

snitte

skjære

sage

fjerne

bende

klemme

presse

tvinge

klype

nappe

dra

stikke

sy,

fordi de er flinke gutter.

Jeg vil være med deg

hjem,

hvisker hun.

Du må være her!

Naken i en stygg underbukse. Så stygg så stygg så stygg så stygg så stygg hun er.

Alle ser på henne.

Selv frakkene er skjeletter som ser:

hodet armene bena

har

frosset

fast.


-Nå tar de meg.

Gud som har oss småbarn kjær

se til meg som liten er.

Ruth Roland © BONO

Armer hender

knar

vrir

bender

klemmer

presser

tvinger

klyper

napper

drar

stikker.

Ta et annet barn!

Ikke ta meg ikke ta meg ikke ta meg!

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.

Hun pakker opp enda en ny dukke.

Hodet, armer, ben. Alt er perfekt.

Ingenting er skakt eller skjevt.

Og lyse for ham hver dag.

Nå vet hun hva som er bak de lukkede dørene.

Ingenting har hendt.

Hodet er der.

Bena. Armene.

Arrene. Pusten stopper når hun tenker på arrene.

Det våte varme blodet.

Hun tør ikke se på arrene.

Vil ikke ta på dem.

Ingen får berøre arrene.

Så stygg så stygg så stygg hun er.

Hva har de gjort?

Teksten er skrevet til installasjonen HUN 2004

Reklamer

Flekker, en installasjon

oktober 25, 2011 § Legg igjen en kommentar

I 1998 lagde jeg en installasjon som ble vist i Galleri Norske Grafikere, Oslo. Installasjonen besto av det du ser på bildet nedenfor: en madrass med lys i, en kiste med kikkhull og 28 trykk som hadde fremkommet ved hjelp av saltvannsetsning. På den tiden underviste jeg på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole på Raderverkstedet. Jeg hadde fylt bakre del av verkstedet med mine eksperimenter, intravenøsposer fylt med saltvann, som dryppet ned på kobberplater og lagde spor i kobberet. Sporene var svake og vriene å trykke. Det som kom frem på platene, kom der ved rene tilfeldigheter, jeg var kun en som slo av eller på, eller økte dryppintervallene på posene. Jeg hadde altså gitt fra meg kontrollen over hva som skjedde. Trykkene var underlige sensuelle. De kunne  minne om kroppslige avsondringer. Eller sølepytter? Et slags mikrokosmos som ikke var noe annet enn seg selv. Når du la øyet inntil hullet i kisten, så du ordet «Berør» lyse mot deg i mørket.


Forstyrrelser. En dokumentar.

september 23, 2011 § Legg igjen en kommentar

en utstilling

om stoffskiftet

om å være høy eller lav

om å være helt ute av kurs

om en kropp som ikke fungerer

om lengselen etter å bli den du var eller den du vet du kunne vært

om å søke hjelp

om å bli avvist eller mottatt

om sorgen over å ikke bli sett

om gleden over å bli forstått og hjulpet

 Per Egil Hegge 

åpner utstillingen

1. oktober kl. 13

Velkommen!

Åpningstider 01.10 – 12.11

Mandag – onsdag 09 -19

Torsdag – fredag 09 – 18

Lørdag 11 – 16

Søndag 12 – 16

Asker Kunstforening

Strøket 15 A

Asker

 askerkunst.no

Kroppens rom

september 23, 2011 § 4 kommentarer

«Forstyrrelser. En dokumentar.» er en fortelling fra kroppens rom

Gjennom kunsten tillates vi å oppleve oss selv. Vi vokser opp med troen på alt det gode som ligger foran oss. Som venter, som er vår del av herligheten. Så blir det revet fra oss, brutalt. Langsomt må vi erobre det gode tilbake og kjempe for det. Å få det gode revet bort under føttene gjør deg annerledes enn andre. Menneskene i verden går rundt som om ingenting har hendt. Det stemmer. For dem har ingenting hendt.

Men det har skjedd noe for deg. For deg forvandles kroppen til en fiende. Du blir tykk uten å være grådig. Du blir lat uten å ville det. Du glemmer det du vil huske. Leddene dine hovner opp. Arbeidsdagen blir et maratonløp hvor du springer og springer. Du kan ikke løpe maraton hver dag. Ingen kan det. Du er annerledes. Du er utenfor. Utenfor det gode. I verden sitter de på kafe og prater. Etter arbeid løper de med barna, de ler og leker. Har de et annet blod enn meg?

I ditt utenforskap kryper du til dem du håper kan hjelpe deg til å komme innenfor verden. Du åpner munnen og lar kroppens historier komme ut i rommet. Du blir sett, klemt, tappet for væske. Som gave blir du gitt en annen fortelling, for den du ga. Om depresjon. Om bipolaritet. Om at du smugspiser. At du kanskje kan ta deg sammen. Kanskje er du redd. Redd for døden. Redd for å bli syk. Noen andre forteller at kroppens væsker er i fin balanse. Blodet ditt er som andres. Kom tilbake til verden, roper de, vær som oss! Skjelvende kryper du tilbake til skjulestedet ditt, til borgen din. Du klarer ikke gå tilbake. Inn i verden. Hva er galt med meg? Kroppen lider. Du vet det. Du lytter til kroppen mens den forteller historien sin. Du kryper tilbake langs gatene, tilbake til steder der blodets bestanddeler blir revet skamløst fra hverandre og sett på. Du forsøker å åpne munnen og fortelle det kroppen sier deg. Men munnen har blitt så langsom. Den lever sitt eget liv nå. Ingen har tid til å lytte. Ta deg sammen sier alle munnene. Alle munnene som klemmer, som lytter på maskinen som dunker og går og de som lar blodet renne ut av deg. Tiden går i dette stedet utenfor verden.

Kanskje er du så heldig at du treffer en som hører de langsomme klagene du fremfører på kroppens vegne.  Fra hånd til hånd går små hvite frø som du skal plante i kroppen. Du befrukter deg selv med frøene og venter utålmodig mens måne etter måne stiger opp og du ligger søvnløs på sofaen. Utålmodig banker hjertet ditt nå. Du vil inn i verden igjen. Ut av borgen. Langsomt spirer de små frøene, tynne og skjøre rottråder begynner å fylle den fruktbare jorda du er. Frøet varmer jorda og hendene dine slutter å fryse.

Du begynner å le og kjenner hvordan lysten til å leke bobler opp. Kanskje går du ut i verden, for å komme inn og ut igjen og igjen. Kroppen blir din uvenn utallige ganger. Selv om frøene du fikk spirer og gror, er jorda skadet. Du lever, inn og ut av verden. Det er slik livet ditt er. Du har fått biter av det gode. Noe har du klart å ta vare på. Du skriver en ny fortelling om deg selv. Du vet at mange ikke tror på den fortellingen du bærer på utsiden og i hver jordtrevl av deg. Men du vet akkurat hvem du er.

***************

Denne tekstbiten skrev jeg i 2009 i forbindelse med arbeidet med utstillingen «Forstyrrelser. En dokumentar.». Ville jeg formulert meg annerledes nå? Jeg er usikker. Jeg lar den stå.

Da jeg var ni eller ti år, var jeg såpass dårlig at jeg ikke fungerte normalt

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Marianne, 18 år forteller:

Da jeg var åtte år, begynte jeg å gå en del opp i vekt. De fleste på mammas side er litt lubne, så det var ingen som mistenkte at noe var galt. Det neste året ble jeg egentlig bare verre og verre. Jeg hadde lite energi. Da jeg var ni eller ti år, var jeg såpass dårlig at jeg ikke fungerte normalt. Jeg hadde lite matlyst, var enormt overvektig og orket ingenting annet enn å slappe av. Jeg mistet masse venner, for jeg orket aldri å være med på aktiviteter. Da forsto endelig familien min at det var på tide å ta en tur til legen.

Legen sa at når jeg tok medisinen min, kom jeg til å føle meg helt frisk. Det han sa, det stemte jo ikke. Etter mange år med gravis økning av Levaxin, stoppet heldigvis vekta opp. Jeg orker sjelden å være med på noe, enten det er shopping eller fest. Hvis jeg blir med på noe, går det gjerne en uke før jeg orker å støvsuge eller gjøre noe annet. I jula var jeg med på familieselskaper daglig, men det endte med at jeg ble sengeliggende en god stund etterpå. Jeg visste det kom til å skje. Men jeg deltok for de andre sin skyld. Legen min tar meg heller ikke spesielt alvorlig. Han mener at symptomene mine er psykiske, fordi prøvene viser at stoffskiftet mitt er innenfor normalområdet. Familien min viser liten forståelse. De holder fortsatt fast på det legen min sa da jeg var liten og fikk diagnosen, nemlig at jeg mest sannsynlig har det helt fint så lenge jeg tar medisinen min.

En vegg av symptomer

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg tjener langt under det andre tjener

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Sonja, 41 år forteller:

Jeg klarer ikke jobbe hundre prosent. Det har jeg ikke tjangs til. Jeg tjener langt under det andre tjener. Jeg har søkt om halv uføretrygd og fått avslag. Jeg er vel ikke syk nok? Det er frustrerende, jeg vet om andre som har lavt stoffskifte og som får femti prosent uføretrygd. Så hvorfor skal ikke jeg få? Jeg som både har lavt stoffskifte, diabetes, urinsyregikt, ødemer og plager?

Da jeg fikk Levaxin, svevde jeg ut fra legekontoret. Jeg trodde at nå skulle alt bli bra. Og alt ble litt bedre. Men det ble ikke mer enn det. Etterhvert fikk jeg flere sykdommer: ødemer, urinsyregikt, insulinresistens som gikk over til diabetes.

Legene var mest opptatt av vekta mi. Jeg ble tvunget av en lege til å gå på en pulverkur. Det sto på pakka at den skulle kun brukes i to måneder, jeg skulle gå i fire. Jeg gikk på den til jeg gikk i bakken en dag. Da orka jeg ikke mer. Jeg gikk ned noen kilo. Men de gikk jeg opp igjen, pluss noen til, da kuren var slutt.

Jeg føler meg alene i kampen mot NAV og helsevesenet.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with syk at Ruthroland's Blog.