Forstyrrelser. En dokumentar.

september 23, 2011 § Legg igjen en kommentar

en utstilling

om stoffskiftet

om å være høy eller lav

om å være helt ute av kurs

om en kropp som ikke fungerer

om lengselen etter å bli den du var eller den du vet du kunne vært

om å søke hjelp

om å bli avvist eller mottatt

om sorgen over å ikke bli sett

om gleden over å bli forstått og hjulpet

 Per Egil Hegge 

åpner utstillingen

1. oktober kl. 13

Velkommen!

Åpningstider 01.10 – 12.11

Mandag – onsdag 09 -19

Torsdag – fredag 09 – 18

Lørdag 11 – 16

Søndag 12 – 16

Asker Kunstforening

Strøket 15 A

Asker

 askerkunst.no

Advertisements

Kroppens rom

september 23, 2011 § 4 kommentarer

«Forstyrrelser. En dokumentar.» er en fortelling fra kroppens rom

Gjennom kunsten tillates vi å oppleve oss selv. Vi vokser opp med troen på alt det gode som ligger foran oss. Som venter, som er vår del av herligheten. Så blir det revet fra oss, brutalt. Langsomt må vi erobre det gode tilbake og kjempe for det. Å få det gode revet bort under føttene gjør deg annerledes enn andre. Menneskene i verden går rundt som om ingenting har hendt. Det stemmer. For dem har ingenting hendt.

Men det har skjedd noe for deg. For deg forvandles kroppen til en fiende. Du blir tykk uten å være grådig. Du blir lat uten å ville det. Du glemmer det du vil huske. Leddene dine hovner opp. Arbeidsdagen blir et maratonløp hvor du springer og springer. Du kan ikke løpe maraton hver dag. Ingen kan det. Du er annerledes. Du er utenfor. Utenfor det gode. I verden sitter de på kafe og prater. Etter arbeid løper de med barna, de ler og leker. Har de et annet blod enn meg?

I ditt utenforskap kryper du til dem du håper kan hjelpe deg til å komme innenfor verden. Du åpner munnen og lar kroppens historier komme ut i rommet. Du blir sett, klemt, tappet for væske. Som gave blir du gitt en annen fortelling, for den du ga. Om depresjon. Om bipolaritet. Om at du smugspiser. At du kanskje kan ta deg sammen. Kanskje er du redd. Redd for døden. Redd for å bli syk. Noen andre forteller at kroppens væsker er i fin balanse. Blodet ditt er som andres. Kom tilbake til verden, roper de, vær som oss! Skjelvende kryper du tilbake til skjulestedet ditt, til borgen din. Du klarer ikke gå tilbake. Inn i verden. Hva er galt med meg? Kroppen lider. Du vet det. Du lytter til kroppen mens den forteller historien sin. Du kryper tilbake langs gatene, tilbake til steder der blodets bestanddeler blir revet skamløst fra hverandre og sett på. Du forsøker å åpne munnen og fortelle det kroppen sier deg. Men munnen har blitt så langsom. Den lever sitt eget liv nå. Ingen har tid til å lytte. Ta deg sammen sier alle munnene. Alle munnene som klemmer, som lytter på maskinen som dunker og går og de som lar blodet renne ut av deg. Tiden går i dette stedet utenfor verden.

Kanskje er du så heldig at du treffer en som hører de langsomme klagene du fremfører på kroppens vegne.  Fra hånd til hånd går små hvite frø som du skal plante i kroppen. Du befrukter deg selv med frøene og venter utålmodig mens måne etter måne stiger opp og du ligger søvnløs på sofaen. Utålmodig banker hjertet ditt nå. Du vil inn i verden igjen. Ut av borgen. Langsomt spirer de små frøene, tynne og skjøre rottråder begynner å fylle den fruktbare jorda du er. Frøet varmer jorda og hendene dine slutter å fryse.

Du begynner å le og kjenner hvordan lysten til å leke bobler opp. Kanskje går du ut i verden, for å komme inn og ut igjen og igjen. Kroppen blir din uvenn utallige ganger. Selv om frøene du fikk spirer og gror, er jorda skadet. Du lever, inn og ut av verden. Det er slik livet ditt er. Du har fått biter av det gode. Noe har du klart å ta vare på. Du skriver en ny fortelling om deg selv. Du vet at mange ikke tror på den fortellingen du bærer på utsiden og i hver jordtrevl av deg. Men du vet akkurat hvem du er.

***************

Denne tekstbiten skrev jeg i 2009 i forbindelse med arbeidet med utstillingen «Forstyrrelser. En dokumentar.». Ville jeg formulert meg annerledes nå? Jeg er usikker. Jeg lar den stå.

Har menn et ekstra ribbein?

september 18, 2011 § Legg igjen en kommentar

Denne monotypien vil du finne i utstillingen “Forstyrrelser. En dokumentar” som åpner 1. oktober 2011 i Asker Kunstforening. Andreas Vesalius, 1514-1564, gikk til kildene. Det vil si at han drev med disseksjon. Det var ikke vanlig på denne tiden, derfor ble mye basert på antagelser. Blant annet tilbakeviste han Galens, år 130-200, påstand om at menn har et ribbein mindre enn kvinner. Da befinner vi oss altså tilbake i bibelhistorien når vi snakker om ribbein. Adam ble som kjent et ribbein fattigere da Eva ble til. Vesalius bedrev forskning og undersøkelser som ble en del av anatomiundervisningen. Jeg husker godt da vi ble vist arbeidene hans som et ledd i tegneundervisningen på Kunst – og Håndverksskolen. De gjorde et dypt inntrykk på meg.

Her er de flotte anatomiske trykkene til Vesalius

Wikipedia har en interessant artikkel om Andreas Vesalius

Her følger en bra link til

Da jeg var ni eller ti år, var jeg såpass dårlig at jeg ikke fungerte normalt

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Marianne, 18 år forteller:

Da jeg var åtte år, begynte jeg å gå en del opp i vekt. De fleste på mammas side er litt lubne, så det var ingen som mistenkte at noe var galt. Det neste året ble jeg egentlig bare verre og verre. Jeg hadde lite energi. Da jeg var ni eller ti år, var jeg såpass dårlig at jeg ikke fungerte normalt. Jeg hadde lite matlyst, var enormt overvektig og orket ingenting annet enn å slappe av. Jeg mistet masse venner, for jeg orket aldri å være med på aktiviteter. Da forsto endelig familien min at det var på tide å ta en tur til legen.

Legen sa at når jeg tok medisinen min, kom jeg til å føle meg helt frisk. Det han sa, det stemte jo ikke. Etter mange år med gravis økning av Levaxin, stoppet heldigvis vekta opp. Jeg orker sjelden å være med på noe, enten det er shopping eller fest. Hvis jeg blir med på noe, går det gjerne en uke før jeg orker å støvsuge eller gjøre noe annet. I jula var jeg med på familieselskaper daglig, men det endte med at jeg ble sengeliggende en god stund etterpå. Jeg visste det kom til å skje. Men jeg deltok for de andre sin skyld. Legen min tar meg heller ikke spesielt alvorlig. Han mener at symptomene mine er psykiske, fordi prøvene viser at stoffskiftet mitt er innenfor normalområdet. Familien min viser liten forståelse. De holder fortsatt fast på det legen min sa da jeg var liten og fikk diagnosen, nemlig at jeg mest sannsynlig har det helt fint så lenge jeg tar medisinen min.

En vegg av symptomer

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg tjener langt under det andre tjener

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Sonja, 41 år forteller:

Jeg klarer ikke jobbe hundre prosent. Det har jeg ikke tjangs til. Jeg tjener langt under det andre tjener. Jeg har søkt om halv uføretrygd og fått avslag. Jeg er vel ikke syk nok? Det er frustrerende, jeg vet om andre som har lavt stoffskifte og som får femti prosent uføretrygd. Så hvorfor skal ikke jeg få? Jeg som både har lavt stoffskifte, diabetes, urinsyregikt, ødemer og plager?

Da jeg fikk Levaxin, svevde jeg ut fra legekontoret. Jeg trodde at nå skulle alt bli bra. Og alt ble litt bedre. Men det ble ikke mer enn det. Etterhvert fikk jeg flere sykdommer: ødemer, urinsyregikt, insulinresistens som gikk over til diabetes.

Legene var mest opptatt av vekta mi. Jeg ble tvunget av en lege til å gå på en pulverkur. Det sto på pakka at den skulle kun brukes i to måneder, jeg skulle gå i fire. Jeg gikk på den til jeg gikk i bakken en dag. Da orka jeg ikke mer. Jeg gikk ned noen kilo. Men de gikk jeg opp igjen, pluss noen til, da kuren var slutt.

Jeg føler meg alene i kampen mot NAV og helsevesenet.

Når du har lavt stoffskifte blir du en helt annen person

september 10, 2011 § Legg igjen en kommentar

Nina, student, 21 år forteller:

På en måte kunne jeg tenke meg å si til alle: Beklager, jeg har lavt stoffskifte, jeg vil gjøre så godt jeg kan, men det hindrer meg i å være meg selv fullstendig. Men det går jo ikke!

Jeg kan jo ikke gå til alle og si at jeg har lavt stoffskifte.

Jeg fikk diagnosen i mars. Men jeg tror jeg har hatt det i to år, eller kanskje det startet allerede i puberteten. Det var en ren tilfeldighet, jeg kom til legen fordi jeg hadde mageproblemer. Jeg tok tester, da viste det seg at stoffskiftet var lavt. Jeg hadde vel aldri tenkt meg at  jeg hadde det. Men jeg hadde vært sliten ganske lenge. Jeg kunne sove i tolv, tretten timer.

Moren min klaget alltid over at jeg bare satt hjemme, foran dataen eller TV. Jeg var ikke så mye ute med venner, jeg hadde egentlig ikke så mange venner. Jeg var ikke noe sosial på ungdomskolen og videregående.  Da jeg begynte å studere, merket jeg at jeg måtte jobbe mye hardere enn før for å lære. Moren min mente at jeg trengte frisk luft, kjæresten min mente jeg var lat. Det var en lettelse å få diagnosen. Da visste jeg at jeg ikke var lat, og jeg visste at jeg kunne bli frisk av medisinene. Når du har lavt stoffskifte blir du en helt annen person. Jeg gikk fra å være en glad og energisk jente til å trekke meg unna. Hvis noen venner ringte, tenkte jeg: Å nei!

Nå som jeg har fått medisiner og har blitt bedre, kjenner jeg at jeg er lettere til sinns, jeg har ingen bekymringer, jeg blir mer utadvent, mer motivert og pågående!

Where Am I?

You are currently browsing the en dokumentar category at Ruthroland's Blog.