Kroppens rom

september 23, 2011 § 4 kommentarer

«Forstyrrelser. En dokumentar.» er en fortelling fra kroppens rom

Gjennom kunsten tillates vi å oppleve oss selv. Vi vokser opp med troen på alt det gode som ligger foran oss. Som venter, som er vår del av herligheten. Så blir det revet fra oss, brutalt. Langsomt må vi erobre det gode tilbake og kjempe for det. Å få det gode revet bort under føttene gjør deg annerledes enn andre. Menneskene i verden går rundt som om ingenting har hendt. Det stemmer. For dem har ingenting hendt.

Men det har skjedd noe for deg. For deg forvandles kroppen til en fiende. Du blir tykk uten å være grådig. Du blir lat uten å ville det. Du glemmer det du vil huske. Leddene dine hovner opp. Arbeidsdagen blir et maratonløp hvor du springer og springer. Du kan ikke løpe maraton hver dag. Ingen kan det. Du er annerledes. Du er utenfor. Utenfor det gode. I verden sitter de på kafe og prater. Etter arbeid løper de med barna, de ler og leker. Har de et annet blod enn meg?

I ditt utenforskap kryper du til dem du håper kan hjelpe deg til å komme innenfor verden. Du åpner munnen og lar kroppens historier komme ut i rommet. Du blir sett, klemt, tappet for væske. Som gave blir du gitt en annen fortelling, for den du ga. Om depresjon. Om bipolaritet. Om at du smugspiser. At du kanskje kan ta deg sammen. Kanskje er du redd. Redd for døden. Redd for å bli syk. Noen andre forteller at kroppens væsker er i fin balanse. Blodet ditt er som andres. Kom tilbake til verden, roper de, vær som oss! Skjelvende kryper du tilbake til skjulestedet ditt, til borgen din. Du klarer ikke gå tilbake. Inn i verden. Hva er galt med meg? Kroppen lider. Du vet det. Du lytter til kroppen mens den forteller historien sin. Du kryper tilbake langs gatene, tilbake til steder der blodets bestanddeler blir revet skamløst fra hverandre og sett på. Du forsøker å åpne munnen og fortelle det kroppen sier deg. Men munnen har blitt så langsom. Den lever sitt eget liv nå. Ingen har tid til å lytte. Ta deg sammen sier alle munnene. Alle munnene som klemmer, som lytter på maskinen som dunker og går og de som lar blodet renne ut av deg. Tiden går i dette stedet utenfor verden.

Kanskje er du så heldig at du treffer en som hører de langsomme klagene du fremfører på kroppens vegne.  Fra hånd til hånd går små hvite frø som du skal plante i kroppen. Du befrukter deg selv med frøene og venter utålmodig mens måne etter måne stiger opp og du ligger søvnløs på sofaen. Utålmodig banker hjertet ditt nå. Du vil inn i verden igjen. Ut av borgen. Langsomt spirer de små frøene, tynne og skjøre rottråder begynner å fylle den fruktbare jorda du er. Frøet varmer jorda og hendene dine slutter å fryse.

Du begynner å le og kjenner hvordan lysten til å leke bobler opp. Kanskje går du ut i verden, for å komme inn og ut igjen og igjen. Kroppen blir din uvenn utallige ganger. Selv om frøene du fikk spirer og gror, er jorda skadet. Du lever, inn og ut av verden. Det er slik livet ditt er. Du har fått biter av det gode. Noe har du klart å ta vare på. Du skriver en ny fortelling om deg selv. Du vet at mange ikke tror på den fortellingen du bærer på utsiden og i hver jordtrevl av deg. Men du vet akkurat hvem du er.

***************

Denne tekstbiten skrev jeg i 2009 i forbindelse med arbeidet med utstillingen «Forstyrrelser. En dokumentar.». Ville jeg formulert meg annerledes nå? Jeg er usikker. Jeg lar den stå.

Tagged: , , , , , , , , , , , , , , , ,

§ 4 Responses to Kroppens rom

  • smgj sier:

    Så fint skrevet.. Jeg sitter her med tårene i øynene. Både for deg – og for meg.

  • ruthroland sier:

    Jeg har tårer i øynene for ganske mange etterhvert! Med dette prosjektet føler jeg at jeg ser med andre øyne på manges menneskers liv og alt som har skjedd med dem. Moren min er en av dem. Takk for tilbakemelding, det varmer!

  • smgj sier:

    Min mor også. Hun døde 67 år gammel – av komplikasjoner etter en hjerteoperasjon på grunn av åreforkalkning. Jeg er – i etterkant – rimelig sikker at dette var en følge av mangeårig underbehandlet stoffskifte. (De klassiske symptomene; trøtthet, frossenhet, forstoppelse osv…)

    Hun var dessverre ung nok til å få syntetisk fra starten av.

    Og jeg er redd for at det antakelig er ganske mange som det EGENTLIG burde stå «langvarig underbehandlet hypothyreose» på dødsattesten til..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Kroppens rom at Ruthroland's Blog.

meta

%d bloggers like this: