Psyke eller hormoner?

august 7, 2011 § 2 kommentarer

Heidi opplevde å bli tungt medisinert med antidepressiva, antipsykotisk og angstmedisin over to år. Legen tok ikke stoffskifteprøver før Heidi selv ba om det. Da hadde hun lest på nettet og forstått at hun kanskje hadde et stoffskifteproblem og ikke et psykisk problem.

Heidi, 27 år forteller:

Jeg sluttet på medisinene mot angst, antidepressiva og antipsykotisk medisin og følte meg bedre. Jeg viste legen hendene mine som skalv, at ansiktet ble rødt på den ene siden men ikke den andre, og sa bestemt at dette er ikke innbildning! Da blodprøveresultatet viste at jeg hadde Hashimotos, antistoffer og lavt stoffskifte var det hardt å få vite at jeg, som var 27 år, hadde en kronisk sykdom. Samtidig var det også  nesten en lettelse å få vite at jeg ikke holdt på å miste meg selv, at jeg ikke holdt på å bli gal. Det var en grunn til at jeg hadde det slik! Alle symptomene kunne tilskrives sykdommen. Jeg følte at jeg fikk mange svar på det jeg lurte på. Samtidig var det en stor sorg å vite at jeg skal gå med en kronisk sykdom resten av livet. At jeg må bruke medisiner for å overleve. Det er mye jeg synes har blitt gjort feil. Det er ikke riktig å dope ned folk i flere år, i stedet for å lete etter årsaker. At legen sender folk hjem umiddelbart med antidepressiva, uten å ha fått sjekket prøver. Jeg lurer på hvor mange det er som går rundt med lavt stoffskifte, men som tror at de har psykiske problemer, og som ikke får rett behandling? Hvordan skal det gå med dem?

 

Etter at jeg begynte medisineringen, har det gått veldig opp og ned. Det er vanskelig å få forståelse for denne sykdommen. Folk skjønner ikke hva det går ut på, hvor mange aspekter av livet det påvirker: hvordan jeg har det, det påvirker det psykiske, det påvirker utseendet, det påvirker hva jeg orker å gjøre, det påvirker humøret. Det er jo snakk om hormoner! Jeg går hos en privat lege nå. Jeg ville ikke fortsette hos legen som hadde feilbehandlet meg så lenge. Det er vanskelig å komme til hos spesialist, det synes jeg er synd.

Jeg føler at jeg har vært nødt til å finne ut av absolutt alt sjøl! Alle legene jeg har vært borte i, kan ikke nok om dette. Jeg opplever at de ikke har noen forståelse for sykdommen, og at de ikke har nok kunnskap om den. De kan ikke nok om hva som er nytt innenfor thyreoideasykdommer. Jeg tror ikke de leser ny forskning. De bare pøser på med Levaxin, uten kunnskap om andre ting. Jeg har brukt masse tid på å lære meg om dette sjøl. Det er mye jeg har funnet ut selv som har hjulpet. Som nå har jeg byttet til et kosthold som heter LCHF, lavkarbokosthold, det er ganske strengt. Det går ut på å spise mye fett og proteiner, og veldig lite karbohydrater. Jeg har gått ned nesten ti kilo. Alle blodprøvene er fine, jeg har kunnet trappe ned på medisinene. Jeg tar D3-vitamin. Det viste seg at det manglet jeg. Den gamle legen min mente jeg ikke trengte å gjøre noe med det. Heller ikke den lave B-12 vitamin skulle jeg gjøre noe med i følge legen. Begge deler har så mye med å gjøre hvordan man fungerer i hverdagen!

 

Jeg treffer stadig på mennesker som har den samme sykdommen som meg, og de har fått lite informasjon. Jeg synes denne sykdommen fortjener mer oppmerksomhet, og mer kunnskap ut. Det jeg ønsker ved å være med på dette prosjektet, er at det skal komme mer informasjon ut om disse sykdommene. At folk vet litt om hva slags symptomer sykdommene har, slik at de kan ha større forståelse for sine medmennesker, familie, kollegaer og venner som har thyreoideasykdom. Slik at de kan forstå hvor mange sider av personligheten deres dette påvirker. At de kan forstå at noen ganger kan de det gjelder være aktive, andre ganger kan de sove femten timer i døgnet. Og at dette ikke bare er noe de skaper seg med! At de ikke gidder å gjøre ting. Du får høre at du er tjukk fordi du spiser så usunt. Kanskje kan du ikke få barn, eller det kan bli vanskelig å bli gravid. Det føles som om det ikke er grenser for hvor mange plan Hashimotos påvirker meg. Jeg blir lei av det, men jeg må bare leve med det.

Jeg er veldig glad for at jeg har hatt en utrolig støttende samboer. Han kom inn i bildet midtveis, da jeg hadde det som verst. Da jeg var så feilmedisinert på psykofarmaka, og hadde det veldig vanskelig. Da kom han inn og så meg med nye øyne. Det var viktig for meg! Han har støttet meg hele veien. Jeg har funnet en ny jobb hvor jeg trives godt. Jeg har fått livsgnisten tilbake, har tatt opp gamle hobbyer. Ting er morsomme igjen. Men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde orket å lese dag ut og dag inn på internett for å forsøke å prøve å finne ut hva som feilte meg. Fordi jeg forsto at det de sa, at jeg hadde psykiske problemer, ikke var riktig. Hvis jeg hadde tatt alt for god fisk, da hadde jeg vel sittet neddopet til jeg ble gammel. Da hadde jeg mistet alt i livet mitt. Jeg oppfordrer alle til å sjekke stoffskiftet sitt! Selv om det ligger innenfor normalen, fortsett å sjekke!

§ 2 Responses to Psyke eller hormoner?

  • Marlene sier:

    Dette gjorde utrolig vondt å lese, og jeg beklager at denne jenta har slitt med dette problemet så lenge. Jeg vet veldig godt hvordan det er, skriver selv på min blogg om dette problemet. Fikk endelig påvist lavt stoffskifte for snart et halvt år siden – fem år for seint. Utrolig kjipt å vite at jeg må gå på tabletter livet ut for å holde ut, i en alder av 18. Fikk mest sannsynlig lavt stoffskifte allerede i en alder av 13-14, og var inn og ut av sykehuset der de ville legge meg inn og gi meg anti-depressive. Hah, ja, der har du norsk helsevesen på sitt beste. Ikke EN lege valgte å teste stoffskiftet mitt før jeg ble 18. «Du er jo så ung, det er ikke mulig for deg at det er denne sykdommen du har» og «bortkastet prøver».

    Fem måneder har jeg gått på levaxin, men ingenting er forbedret, alt er bare mye verre. Får svar på binyresvikt-prøvene mine neste uke, og er de negative får jeg endelig begynne på Liothyronin. Det er rett og slett utrolig vondt at så få forstår seg på denne sykdommen – spesielt leger, som ikke orker å ta seg tid. Dessverre er det bare spesialister som forstår at det som er innen normalen på prøvene – det behøver ikke være innen normalen for akkurat DEG.

    Veldig glad for å høre at alt gikk bra til slutt for denne jenta, krysser det samme skjer for alle oss andre som sliter daglig med denne sykdommen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Psyke eller hormoner? at Ruthroland's Blog.

meta

%d bloggers like this: