Bare et tilfelle

mars 3, 2010 § 1 kommentar

Fra du er barn får du høre at verden ligger der. Klar til å erobres. Det er opp til deg. Du drømmer med øynene åpne og ser for deg alt som du ønsker at skal skje. Du blir kanskje student. Du virvles inn nye nettverk. Livet har en høy puls. Så faller du litt av, sakker akterut. Du er sliten. Sover mer. Blir den som går tidlig hjem fra fest. Det er tyngre å lese. Du får høre at du er lat. Det kjennes som om du faller. Alt går tregere. Fra å være en glad og energisk jente blir du en som vil være alene, se på tv og sove. Du orker ikke svare på telefoner, hjelp, kanskje det er  invitasjon til fest, det orker du jo ikke! Du er tjueett år. Du later som du er i godt humør, du sliter med samtaler, du planlegger på forhånd hva du skal si for å ikke virke kjedelig. Du føler deg som en vissen blomst. Det er bare fasaden som står der. Du får mindre selvtillit. Du lurer på om IQ-en din har sunket. Selv om du leser mye, går det dårligere på eksamen. Har hjernen min blitt ødelagt, tenker du kanskje. Du kjenner deg ikke igjen. Det er som om noen har overtatt hele deg. Hvem er du nå? Når du går til legen med diffuse mageplager, viser det seg at du har lavt stoffskifte.

Du klarer ikke å gjøre jobben din lenger, enda du alltid har elsket å være der. Det er tungt. Du føler deg deprimert, du legger på deg. Angsten klemmer til. Det kjennes som om du lever på kanten av en egg. Du er ukonsentrert, trøtt. Du fryser og svetter. Du sover lite. Det verker i musklene. Det kjennes ikke som om dette er deg. Du har aldri hatt det sånn før. Til slutt går du til legen og får høre at du innbiller deg ting, det er psykosomatisk, du er deprimert, det er stressrelatert. Du får antidepressiva og antipsykotisk medisin. Du øker mer i vekt enn noensinne.  Fordi legen har gitt deg så mye medisiner, fungerer du enda dårligere på jobb.

Fra du oppsøkte legen går det bare en vei, nedover. Du er tjuefem år. Du gruer deg til å gå på jobb. Jobben støtter deg ikke. De synes du har mistet grepet. Sjefen mobber deg fordi du er sykmeldt. Alt blir et mareritt. To år senere, med dette bak deg: terapi, mistet jobb og masse medisiner du ikke skulle fått, innser du selv at dette er fysisk, dette handler ikke om psyke. Da først tar legen prøver som viser at du har lavt stoffskifte.

Eller kanskje du er den ferske mammaen som triller barnevogn i byen og gråter. Du står ved stellebordet og barnet blir vått av tårene dine. Det er en vegg mellom barnet og deg. Krefter du ikke har kontroll over, stenger deg inne bak veggen. Du vil ikke noe annet enn å være en vanlig mamma som gleder seg over å være sammen med barnet sitt. Du lengter tilbake til den glade og kjappe studenten du var for ett år siden. Av og til skulle du ønske du kunne stikke av og komme tilbake der du var, uten barnet, bare for å være deg selv igjen. Nå er du som en potetsekk. Du våkner sliten, du legger deg sliten. Alt kjennes ut som om det er for mye. Du er tretti år, og livet har blitt en umulig byrde. Du føler deg annerledes. Du er utenfor. De andre mammaene sitter på kafe med barna sine og prater. Du orker ikke det. Etter arbeid løper de med barna, de ler og leker. Du ligger på sofaen i en endeløs hvil som ikke gjør deg uthvilt. Er du en dårlig mor? Du føler deg som en dårlig mor. Babyblues forteller de deg. Men denne blåmandagen varer og varer over år. Til slutt går du til en ny lege og lurer på om det kan være noe med blodsukkeret, siden du er så sliten. Denne legen tar endelig de riktige prøvene som viser at du har lavt stoffskifte.

Har du sett de middelaldrende kvinnene med lutende skuldre og trette blikk? De virker så uendelig langsomme. Mimikken i ansiktet har stivnet som en teatralsk maske. Har du en tante, mor eller arbeidskollega som beveger seg sakte, snakker omstendelig, er sen i oppfattelsen? Hun har muligens et uoppdaget eller dårlig behandlet stoffskifte. Hadde hjertesyke menn blitt behandlet slik mange kvinner med lavt stoffskifte behandles i dag, hadde det blitt store overskrifter. Gjennom år har disse kvinnene blitt fortalt at alle symptomer de kommer til legen med er psykiske. Og det tror de på. For legen vet jo best. Og uansett er de for utslitte til å slåss mot overmakten.

Mange leger har ikke nok kunnskap om en av Norges vanligste endokrinologe sykdommer. Legen sitter der og mener han eller hun vet det meste om stoffskifte. Kanskje er den trette kvinnen underbehandlet, kroppen klarer ikke konverteringen av den ensidige hormontabletten hun får. Legen tror det hun får er tilstrekkelig. Han lytter ikke til symptombildet, han samtaler kun med blodprøvene. Og de er fine. I legens ører blir alle de lange harangene om plager noe annet. Ofte psykisk. Eller hun blir plassert i gruppen helseangst. Eller hun får stemplet som legekontorets slitsomme sutrekopp. Sytekjerring. Som sitter der hver uke og klager over plager som glemsel, tilsynelatende demens, konsentrasjonsvansker, lav kroppstemperatur, forstyrrelser og økte smerter ved menstruasjon, lav libido, depresjon, angst, treghet, leddverk, tinnitus, svimmelhet, hodepine, smerter som flytter seg, mage-tarm-forstyrrelser, forandring av kroppsvekt, hovne ben. Legen finner etter hvert ting som høyt kolesterol, B12 mangel, langsom hjertefrekvens, hjerteproblemer, fibromyalgi, diabetes. Han setter det ikke i sammenheng med kvinnens stoffskifte. For det er jo behandlet.

Det er jeg som var mammaen som gråt. Jeg var student på Statens Kunstakademi og fikk barn underveis. De to andre historiene tilhører to kvinner som er med i et prosjekt jeg jobber med. Prosjektet handler om forstyrrelser i thyreoideakjertelen. Ti mennesker deltar. De fleste er kvinner. Hver forteller sin historie. Jeg lager portretter av deltagerne, hvor fragmenter fra gamle anatomiske tegninger flettes inn. Portrettene blir som en vev, hvor brokker av hender, øyne, blodårer, kjertler og andre organer ligger side om side og overlapper hverandre. Som kroppen selv. Enkelte steder blir ord fra fortelleren risset inn i platen som trykkes. De ti historiene skal ligge som et lydbilde i utstillingsrommet.

I stedet for å bruke meg selv, som jeg har gjort i tidligere prosjekter som har handlet om kreft, lar jeg andre gå ut på scenen. Det berører meg, det handler også om meg, men det er de andres historier som blir synlige.

Denne teksten er mitt bidrag til kvinnedagen. Teksten ligger sammen med mange andre bidrag på  http://0803.sonitus.org/

§ One Response to Bare et tilfelle

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Bare et tilfelle at Ruthroland's Blog.

meta

%d bloggers like this: